Uoppnåelig anerkjennelse?

Hvem andre enn de som er tungt inne i akademia hadde kjent igjen Habermas på gaten, spaserende på Fisketorget eller sittende på Fløibanen, da han var i Bergen for å holde seminar og motta pris i slutten av november? Slik sett er Holbergprisen for de få å glede seg over. De kritiske stemmene kan ha rett i at prisen er for eliten.

Prisen har blitt kritisert for å styrke føydale og uheldige maktstrukturer i den akademiske verden ved å peke ut storheter som Kristeva og Habermas, som allerede har høstet mye anerkjennelse internasjonalt før de kom til Bergen. Kritikerne hevder at prisen understreker anerkjennelseskulturen og genidyrkelsen som råder på universitetet. Men hva hadde universitetet vært uten den bratte og tunge teoretiske bakken opp mot anerkjennelse?

De fruktbare ringvirkningene av prisen er interessen som blir vekket for vanskelig, nesten utilgjengelig, men viktig teori. «Vanskeleg å gripe og halde fast, ikkje minst for dei som vil nagle han (Habermas) til bestemte posisjonar, eventuelt for slik å kunne lære seg ein standard-kritikk av «haber-maset»! A moving target. Den som vil vere på hogget, må vere med. Og det inneber ei stadig oppdatering på dei siste vendingane i dei siste verka.» Se Skirbekk s. 12.

Å formidle og skape større interesse for human- og samfunnsvitenskapene i samfunnet generelt, bør ikke alltid handle om å forenkle i utgangspunktet kompliserte teorier.

I dette nummeret av Replikk forventes det derfor en hel del av leseren. Det er overhodet ikke lagt ned arbeid i å forenkle Habermas. Temadelen består av tre unike (i norsk sammenheng) komponenter. Først et ekstraordinært intervju med Habermas gjort for Replikk av Simen Øyen; fulgt av tre kritiske poeng knyttet til lesning av Habermas, skarpt formulert av Gunnar Skirbekk. Til slutt essayet Eine politische Verfassung für die pluralistrische Weltgesellschaft, som er ellevte og siste kapittel i Habermas’ nyeste bok Zwischen Naturalismus und Religion: philosophische Aufsätze (2005) oversatt til norsk av Es-pen Ingebrigtsen.

Når de ovennevnte bidragsyterne tar fatt på Habermas’ univers gjennom samtale og oversettelse, viser dette at anerkjennelseskulturen ved universitetet ikke er så vanskelig å trenge inn i som det hevdes. Habermas er et stort navn, en internasjonal størrelse, men han er slett ikke uoppnåelig, i hvert fall ikke for dem som vier seg en porsjon forkunnskap. Konklusjonen står ved lag, Holbergprisen er elitistisk og innholdet i denne utgaven av Replikk er krevende.

Georg Johannesen skrev i artikkelen Holberg og essayet (1994) at essayet er aristokratisk på avsendersiden, men demokratisk på mottakersiden. Historisk skal essayet ha oppstått som en selvbevisst og eliteorientert genre. Det var i sin opprinnelige form et kort prosastykke skrevet om de aller største emner, skrevet for en ideell leserkrets med best mulige forkunnskaper. Når man leser Habermas merker man fort at viten forutsettes like mye som det meddeles. Han behandler leseren som svært kunnskapsrik; mottakeren forventes å være skarp. Gjennom å forvente at alle lesere er intellektuelle smigrer essayisten leseren og provoserer frem modenhet og selvtenkning.

Å forvente innsikt, nysgjerrighet og innsatsvilje av leseren er i ferd med å bli en mangelvare i den norske medievirkeligheten. Et studentdrevet universitetstidsskrift bør motvirke en slik utvikling.

Ingrid Birce Muftuoglu, redaktør

Legg igjen en kommentar