AKSIALE TIDSALDRE OG MULTIPLE MODERNITETER

Holbergprisen 2006 ble tildelt den israelske sosiologen og statsviteren Shmuel N. Eisenstadt. Replikk foretok et intervju i anledning hans besøk til Bergen, og gir ham med dette dybdeintervjuet en mulighet til å beskrive sine sentrale teoretiske ideer – og da spesielt teoriene om multiple moderniteter og aksiale tidsaldre.  

INNLEDNING:

Shmuel Noah Eisenstadt (1923-) er professor emeritus ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Et begrep som står sentralt hos Eisenstadt er idéen om aksiale gjennombrudd. Disse gjennombruddene, som først fant sted i regioner som antikkens Hellas, det gamle Israel, India og Kina, førte til et distinkt skille mellom en verdslig og en transcendental sfære, og bidro til dannelsen av de store verdensreligionene, de klassiske imperiene og andre nye politiske systemer. Disse utgjorde dyptliggende endringsprosesser og la grunnlag for så og si alle senere politiske, kulturelle og religiøse strukturer. Begrepet om aksialtiden ble først introdusert av den tyske filosofen Karl Jaspers for å beskrive perioden fra 800 før Kristus til 200 etter Kristus. Dette fenomenet utspilte seg tilnærmet samtidig i Kina, India og Vesten. Eisenstadt videreutvikler dette begrepet og har satt det inn i en sosiologisk og religionshistorisk kontekst. Videre har han i sitt akademiske virke befattet seg spesielt med spørsmål knyttet til modernitet. Han tar et oppgjør med den eurosentriske forståelsen av modernitet og advarer mot å tilskrive moderniteten som bestemmende for kun den vestlige kultur. Hver sivilisasjon har sin egen form for modernitet, noe han betegner som multiple moderniteter. I denne forbindelse kritiserer han også Huntingtons begrep om «the clash of civilizations». Eisenstadt fremhever Huntingtons manglende erkjennelse og forståelse av variasjoner og me­­­­­­­­­kanismer innad i sivilisasjoner og kulturer. Et annet poeng som Eisenstadt påpeker hos Huntington, er at han oppfatter modernitet og utvikling som et utelukkende vestlig, homogent fenomen. Gjennom komparative analyser av blant annet Kina, Japan og islamske samfunn viser Eisenstadt at disse hadde både kulturelle og institusjonelle trekk som er typiske for moderne samfunn, nærmest parallelt med vestlige samfunn, og i det minste tidligere enn antatt. Han kombinerer evolusjonsteori med sosiologi og historie, og mener videre at det er både mulig og fruktbart å isolere visse stadier av kulturell evolusjon. Eisenstadt skisserer i sine teorier spesifikke historiske hendelser som har funnet sted i ulike sivilisasjoner og samfunn, særlig i møte med andre samfunn. Dette kan være gjensidige erobringer eller koloniseringer. På den ene siden innebærer dette forutsetninger for utvikling, men på den andre siden faren for ekstrem voldsbruk, slik vi ser i Midt-Østen i dag. Utvilsomt vil Eisenstadt hevde at historien inneholder iboende spenninger og innbyrdes motsetningsforhold, snarere enn at den består av ensartede utviklingsprosesser som kanskje synes å være en mer allment utbredt oppfatning.

– De aksiale sivilisasjoner utgjør noen av de største sivilisasjonene og verdensreligionene som har formet konturene av menneskets histo­rie de siste to til tre millennium. Hvordan vil du beskrive utviklingen av de aksiale sivilisasjoner, og hvordan vil du beskrive utviklingen av reli­giøse og kulturelle kollektiver eller institusjoner til forskjell fra politiske og etiske?

– Aksialitet, og de aksiale sivilisasjoner, er blant de mest fascinerende utviklinger i men­neskehetens historie. De aksiale sivilisasjonene ble dominerende i gamle Israel, antikkens Hel­las, delvis i zoroastiske Iran, det tidlige impe­riet Kina, videre i hinduismen og buddhismen og senere også i islam. Med unntak av islam utkrystalliserte alle seg i det første millenniet før vår tidsregning. Det er den relative samti­digheten av disse utviklingene som var oppha­vet til ideen formulert av Karl Jaspers om en aksialtid. I aksialalderen ble det unnfanget et distinkt, fundamentalt universelt og irrever­sibelt nivå i utviklingen eller evolusjonen av den menneskelige historie. Institusjonaliserin­gen av slike sivilisasjoner bebudet revolusjo­nære gjennombrudd ved kombinasjoner mel­lom kulturelle orienteringer og institusjonelle formasjoner – en kombinasjon som ga opphav til en sosial dynamikk som forandret retnin­gen på verdenshistorien. Spesielt to tenden­ser kjennetegner aksialtiden. Den første ten­densen var den radikale distinksjonen mellom det transcendentale og det verdslige. Dette var en økt orientering mot en virkelighet hinsides den gitte, med nye temporale og romlige be­grep. Den andre tendensen var fremveksten av såkalte frie ressurser. Disse ressursene oppsto gjennom en lagring av mange aspekter av sosi­al aktivitet, og organiseringen fra relativt luk­kede slektskapssystemer eller territoriale en­heter. Disse ressursene skulle senere fungere som grunnlag for mer komplekse sosiale syste­mer ved å skape potensielle utfordringer til ek­sisterende institusjonelle formasjoner. Det ble dannet nye kollektiver og institusjonelle ram­meverk som gjentakende brøt og skapte spen­ninger innenfra. Dette foregikk med utgangs­punkt i de eksisterende politiske, etniske, ter­ritoriale og slektskapsmessige kollektivene, og de institusjonelle formasjonene. Slike transfor­masjoner var kanskje mest synlig i den politis­ke sfæren. Kongen eller eneherskeren fikk en ny rolle ved at vedkommende ikke lenger kun­ne gjøre krav på å være gud, og kunne dermed bli stilt juridisk ansvarlig. En slik dramatisk ut­vikling materialiserte seg blant annet i preste­skapet i det gamle Israel, som senere forplantet seg til alle monoteistiske religioner.  

 – Blant de ulike aksiale sivilisasjonene var det størst spenning mellom den transcendentale eller religiøse, og den verdslige sfære. Hva besto disse spenningene i?

– Denne spenningen kan for det første for­stås i en sekulær betydning som i konfutsia­nismen og eldre kinesiske trossystemer, men også slik denne spenningen utspilte seg i mer monoteistiske religioner som for eksempel jø­dedommen. I de monoteistiske religionene var det en gud som sto utenfor universet, mens det i hinduismen og buddhismen var et uperson­lig og nesten metafysisk system. Dette aspektet ved aksialalderen betegner jeg som en kosmo­logisk visjon. Når det gjelder aksiale sivilisasjo­ner er det relativt enkelt å identifisere bærerne av den sentrale kosmologiske aksiale visjonen. Disse visjonene ble spredt av ulike bærere el­ler strateger i en uavhengig kultur løsrevet fra det religiøse og sekulære. Bærerne forfektet og brakte med seg modeller for kulturell og sosial orden. Disse såkalte kulturstrategene har vært representert av ulike skikkelser gjennom his­torien. Eksempelvis ved de israelske profete­ne og prestene, senere av jødiske lærde, videre med greske filosofer og sofister, tidlig kinesiske litterater, hindiske brahimer, buddhisten Sang­ha, det islamske folket og Ulemaen. Bærerne av de aksiale visjonene var relativt autonome deltagere i de viktige regjerende koalisjonene. Disse nye elitene av intellektuelle og religiøse ledere, ble rekruttert og legitimert på basis av uavhengige, frie kriterier og organisert i auto­nome enheter løsrevet fra eksisterende poli­tiske enheter i samfunnet. De så ikke sin opp­gave som bare å utførere spesielle tekniske og funksjonelle aktiviteter, men også potensielt å være autonome bærere av kulturelle og sosiale ordenskoder relatert til den transendentale vi­sjonen som dominerte samfunnet deres. Ofte krevde de en egen autonom plass i konstitu­sjonen for institusjonell utvikling og bidro, i varierende grad, som viktige komponenter i de hegemoniske koalisjonene. Samtidig, gjen­nom institusjonaliseringen av disse visjonene, skjedde det en parallell transformasjon i struk­turen til andre eliter. Den potensielle konkur­ransen mellom de nye og de gamle utgjorde en sentral del av disse samfunnene. Disse grup­pene av eliter var ikke homogene, og mange av dem ble sentrale deltagere i protestbevegel­ser og heterodoksier i disse samfunnene. Det­te samspillet med andre sosiale krefter ga disse sivilisasjonene en egen dynamikk.  

 – I studiet av multiple moderniteter kombi­nerer du fortolkende kulturanalyser med ana­lyser av samfunnsinstitusjoner gjennom vekt­legging av mønstre for dominans, elitestruktu­rer, maktrelasjoner og sosiale bevegelser med særskilt vekt på heterodoksier og ideologiske bevegelser. Det er med andre ord en heterogen dynamikk som er drivkraften i disse samfunns­dannelsene. Har du eksempler på samfunn hvor akkurat dette har foregått?

 – Innen de aksiale sivilisasjonene utviklet det seg en stor variasjon av institusjonaliser­te mønstre som i det kinesiske, bysantinske og ottomanske imperium. Dette gjaldt også for mer skjøre kongedømmer og stammesamfunn som det gamle Israel og føydale konfigurasjo­ner i Europa. Disse institusjonelle formasjo­nene kunne i enkelte tilfeller være langvarige, men var som regel av mer kortvarig karakter. Dette var uansett starten på autonome politis­ke og økonomiske formasjoner. Institusjonali­seringen av de aksiale sivilisasjonene var aldri en enkel og fredfull prosess. De oppsto i peri­oder med stridigheter i konkurransen om det vi vil betegne som frittflytende ressurser. Det la grunnlaget for dannelsen av imperier som kunne pasifisere disse stridighetene.

 – De aksiale sivilisasjonene la grunnlaget for vår moderne organisering av samfunnet – en organisering som må forstås i henhold til et be­grep om multiple moderniteter. Hvordan kan man forstå begrepet ditt om multiple moder­niteter innenfor den teorietiske konteksten du skisserer her?

 – Begrepet om multiple moderniteter ble først og fremst utviklet innenfor en kontekst av nasjonale og revolusjonære stater. Mer enn noe illustreres dette ved at man, i motsetning til i de «klassiske» modernitetsteorier av sent 1940 og 1950 tall – først drevet frem i USA og Latin- Amerika, deler av Europa og deretter i Japan, India, og Thailand – har sett en utvikling i ret­ning av parallelle, men forskjellige mønstre av modernitet. For det første må modernitet sees på som en distinkt sivilisasjon, med distink­tive institusjonelle og kulturelle karakteristik­ker. Eller sagt på en annen måte: I motsetning til synet på moderne samfunn som den natur­lige kulminasjonen av menneskelige samfunn så langt, karakteriseres dette synet på moder­nitet av en oppfatning om at modernitet inne­bærer en distinktiv sivilisasjon, med opphav i Vesten og deretter ekspandert til hele verden. En prosess på mange måter lik utkrystallise­ringen og ekspansjonen av de store religionene kristendom, islam, buddhisme, og til og med konfutsianismen. Denne sivilisasjonen, dette distinkte kulturelle programmet med sine in­stitusjonelle implikasjoner, ble spredt fra Vest- Europa til resten av verden og gav grunnlag for kontinuerlige kulturelle og institusjonelle endringsmønstre. Disse mønstrene innbefat­tet forskjellige responser til utfordringene og mulighetene innebygd i det enkelte moderne samfunns premisser. Eller sagt på annen måte; ekspansjonen av modernitet la ikke grunnlag for relativt ensidige homogene samfunn, men nettopp for multiple moderniteter.  

 – Hvilken rolle har teknologien i forståelsen av multiple moderniteter?
 – Teknologien spiller naturligvis en sentral rolle innenfor utviklingen av samfunn og si­vilisasjoner. Den neolitiske revolusjonen var av avgjørende betydning for utviklingen av det urbane samfunn; den industrielle revolusjon og i siste instans i utviklingen, og ekspansjonen av moderne sivilisasjoner. Hvilke forhold som legger til rette for utvikling av teknologi, og hvorfor noen samfunn lettere omfavner denne teknologien enn andre, har også vært grundig studert innfor sosiologi og historie. «Vellyk­ket» teknologi skaper selvsagt også nye insti­tusjoner. Nye organisasjoner og interesser spil­ler viktige roller i samfunnsdynamikken. Blant disse er selvsagt også militære aksjoner. De åp­ner opp nye muligheter for destruksjon, men teknologien i seg selv avgjør ikke måten den blir brukt på. Dette påvirkes først og fremst av politiske og økonomiske forhold. Den forskjel­lige strukturen industriell utvikling har fått i Japan, sammenlignet med Europa og USA, er bare ett eksempel på dette.
 – På hvilken måte spiller teknologien en vik­tig rolle i dagens konflikter verden over?
 – Fra Balkan til Afrika og Midtøsten gene­rerer teknologien nye destruktive muligheter. De fleste av dagens konflikter kombinerer geo­politikk, økonomi og etniske spørsmål, med nasjonale eller sosiale ideologier. Det er umu­lig å forstå konflikten i Midt-Østen uten å ta i betraktning utkrystalliseringen av moderne nasjonal ideologi. Vi snakker ikke bare om en konflikt mellom israelske og arabiske institu­sjoner, men også mellom forskjellige kultu­relle og politiske ideologier, samt forskjellene mellom suverene regioner i Midt-Østen og de fundamentalistiske bevegelsene. I denne kon­teksten er det spesielt viktig å huske på at fun­damentalisme ikke må forståes som en trussel, men som en moderne revolusjonær bevegelse som springer ut fra tradisjonell jakobinsk ide­ologi. Dette scenariets hovedtrekk er kombina­sjonen av de forandringer som gjelder de insti­tusjonelle mønstre og kulturelle premisser i de moderne samfunn. Dette er en global utvik­ling i retning stadig økende demokratisering, og er en del av intense globaliseringsprosesser, samt dannelsen av internasjonale systemer og hegemonier. Disse strukturene inneholder ra­dikale endringer og er årsakene til de nye kon­fliktene som utspiller seg i verden i dag.
 – Hvordan kan disse konfliktene forstås som moderne fenomen og analyseres i henhold til dine teorier om multiple moderniteter og aksi­ale tidsaldre?
 – Konfrontasjonene i Midt-Østen må for­stås i henhold til en teori om sivilisasjonenes historie og med modernistiske termer. Disse termene – deriblant sivilisasjon – uttrykt i en modernistisk terminologi, fortoner seg som totalistiske, totalt avledet fra de grunnleggen­de premisser for den modernistiske diskurs. På den annen side kan denne typen diskusjo­ner ofte trekke veksel på eldre religiøs tradi­sjon. For eksempel slik Israel henviser til land­området deres som det forjettede eller lovede land. Når slike stridigheter og konflikter kombi­neres med politiske, militære eller økonomiske konflikter har de en tendens til å eskalere og bli ekstremt voldelige.
 – Den politiske arenaen i Vesten, men også i andre deler av verden, har gjennomgått sto­re forandringer de siste tiårene. Den «tredje de­mokratiseringsbølgen» og den teknologiske ut­viklingen innefor media og kommunikasjon har ført til nye og store utfordringer. Hvordan ser du på demokratiets posisjon i en slik sam­menheng?
 – Sentralt i utviklingsprosessene på den globale politiske arenaen, stod en paradoksal kombinasjon av utbredelse av demokratisk ide­ologi og institusjoner, og en svekkelse av man­ge av de sentrale institusjonene i det represen­tative demokratiet. De representative institu­sjonene ble svekket til fordel for ulike kombi­nasjoner av utøvende og lovgivende institusjo­ner; med den følge at politiske partier mistet innflytelse. Samtidig fikk vi en fremvekst av populistiske tendenser og intens enkeltsaks­lobbyvirksomhet. Videre så vi utviklingen av en «segmentert» suverenitet, og multiple hete­rogene – interne så vel som transstatlige – of­fentlige sfærer. På samme tid oppsto en para­doksal situasjon på den interne politiske sce­nen i flere samfunn verden over. På den ene siden utviklet det seg i de fleste samfunn en kontinuerlig styrking av den «teknokratiske» og «rasjonelle» sekulære politikken på ulike arenaer som utdanning, familieplanlegging og liknende. På den andre siden maktet ikke denne politikken å finne adekvate løsninger på flesteparten av de nye problemene, som skyld­tes globaliseringsprosesser og oppsvinget over hele verden av en identitetspolitikk.
 – Hvordan har dette igjen påvirket den mo­derne nasjonalstaten?
 – Mens det politiske senter i de nasjonale og revolusjonære statene fortsetter å være de viktigste institusjonene når det kommer til dis­tribuering av ressurser, og sannsynligvis de al­ler viktigste aktørene i de ulike betydningsfulle internasjonale arenaene, så ble nasjonalstatens kontroll over egne økonomiske og politiske af­færer redusert. Dette skjedde på tross av den kontinuerlige styrkingen av «teknokratisk,» rasjonell, og sekulær politikk på områder som utdanning eller familieplanlegging. De nasjo­nale og revolusjonære statene mistet noe av sitt nasjonale og internasjonale voldsmonopol til lokale og internasjonale grupper av separa­tister eller terrorister. Dette uten at verken na­sjonalstaten eller den felles aktiviteten til fle­re nasjonalstater, oppnådde kontroll over den kontinuerlige og gjentakende forekomsten av slik vold. De mistet også sin sentrale posisjon og sitt semi-monopol over sammensetningene av de internasjonale arenaene, og over reglene som regulerer disse. Fremfor alt: Den sentrale ideologiske og symbolske posisjonen til de na­sjonale og revo­lusjonære state­ne, oppfatningen av disse som de viktigste bærerne av det kulturelle programmet for moderniteten, av rammeverkene for kollektiv identitet, og som regulatorer av de sekundære identitetene, ble svekket. Det samme kan sies om legitimerin­gen av de nasjonale og revolusjonære statene når det gjelder det originale programmet for moderniteten; de er i alle fall ikke lenger tett knyttet til et distinkt kulturelt eller sivilisato­risk prosjekt. Den påfølgende striden om legi­timering av politiske regimer synliggjorde på en kraftfull måte motsetningene og paradok­sene i dynamikken i moderne sosiale og po­litiske ordener; spenningene mellom pluralis­tiske og totalistiske tendenser, mellom frihet og kontroll.
 – Nye typer protestbevegelser har utviklet seg som opererer annerledes enn tidlige politis­ke bevegelser som gjerne var revolusjonære eller klassebaserte. Hva kjennetenger disse nye sosi­ale bevegelsene?
 – Disse nye protestbevegelsenes likhets­trekk, hvilket skiller dem fra de «klassiske» bevegelsene, har for det første vært at hoved­fokuset er flyttet bort fra kollektivsentre. Det vil si bort fra nasjonalstaten og revolusjonære stater som karismatiske bærere av visjonen om moderniteten, til flere mangfoldiggjorte are­naer hvor den omformede nasjonalstaten bare er én av mange. For det andre er de et resul­tat av en påfølgende svekkelse av en revolusjo­nær bildeverden som en sentral komponent i protestene. For det tredje, utviklingen av et in­ternasjonalt rammeverk hvor disse bevegelse­ne kan utfolde seg. Og for det fjerde, utviklin­gen av nye syn på inter-sivilisasjonelle forhold. Omformingen av utopiske tilnærminger har vært nært knyttet til disse prosesse­ne, enten det har handlet om de to­talistiske «jako­binske» utopiske tilnærmingene, som karakteriser­te mange av de revolusjonære bevegelsene, el­ler de mer statisk utopiske bevegelsene som proklamerte å flykte fra det modernes sam­funns forskjellige begrensninger. De transcen­dentale og utopiske bevegelsenes fokus skif­tet fra nasjonalstatens senter og de politisk-nasjonale kollektivene, til mer heterogene el­ler spredte arenaer, til forksjellige «autentiske» livsverdener, ofte i en «multikulturell» eller «postmoderne» retning. I motsetning til den grunnleggende ori­enteringen til de tidligere «klassiske» bevegel­sene, som først og fremst prøvde å påvirke og endre det sosio-politiske sentrum, nasjonal­statens sentrum, eller de viktigste makro-kol­lektivene, så er de nye protestbevegelsene ori­entert mot det en forsker har definert som en utvidelse av det sosiale liv og deltagelse. Dette manifesteres i krav om økt deltagelse i arbeid, forskjellige kommunale strategier, borgerbe­vegelser og lignende. Kanskje den enkleste manifestasjonen av dette har vært endringe­ne bort fra fokuset på økt levestandard, som var så karakteristisk for 1950-tallet, med sitt fokus på teknologisk-økonomisk utvikling, til fokuset på «livskvalitet» – en endring som ble beskrevet på 1970-tallet som en endring fra materialistiske til postmaterialistiske verdier. Habermas beskriver det på den måten at dis­se bevegelsene har flyttet fokuset vekk fra dis­tribusjonsproblemer, og heller vektlegger «livets grammatikk». Et sentralt aspekt ved dette er det økende fokuset – spesielt blant dem som bor i områder som blir tilsidesatt av globalise­ringsprosesser – på identitetspolitikk og dan­nelsen av nye religiøse, etniske og lokale kol­lektiver og identiteter, som er radikalt annerle­des (enten mye smalere eller mye bredere) enn de «klassiske» revolusjonære eller nasjonale. Mange av disse bevegelsene pleier også å være aktive på den internasjonale scene. Lokale og regionale områder utvikler direkte kontakt med transnasjonale rammeverk, slik som for eksempel Den europeiske union. Parallelt med dette har både de forskjellige «postmoderne» og de religiøse bevegelsene, spesielt de funda­mentalistiske – muslimske, protestantiske, jø­diske – blitt veldig aktive på den internasjonale arenaen hvor de prøver å påvirke stater og in­ternasjonale organisasjoner.
 – Den tyske filosofen Jürgen Habermas, sa i Replikk nummer 21 at en løsning for en mer de­mokratisk verden avhenger av et mer demokra­tisk FN, med en folkevalgt FN-forsamling, samt opprettelsen av EU-liknende konstellasjoner i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Hva er dine synspunkter på disse spørsmålene?
 – Disse samarbeidsmønstrene beveger seg ikke i den retningen flere akademikere, blant dem Habermas, har antydet. Slike konstellasjo­ner, enten de er europeiske, asiatiske eller afri­kanske, kan ikke bevege seg i retning av å kon­stituere nye politiske enheter tuftet på konsti­tusjonell identitet og borgerskap som omfatter alle land, ei heller overføre nasjonens kjenne­tegn til disse. Faktisk er det veldig vanskelig å identifisere fremveksten av nye «demos»-iden­titeter innenfor disse konstellasjonene, identi­teter med dype røtter i den kollektive historie og tradisjon, og som gir grobunn for sterke in­stitusjonelle rammeverk. Det kan heller virke som utkrystalliseringen av slike identiteter, og de institusjonene som dannes innenfor slike rammeverk, er av en tynnere og mer hetero­gen natur. Under alle disse omstendighetene har det utviklet seg mange konstellasjoner og nasjoner med «sammensatt» jurisdiksjon, som på mange vis minner om Sir John Eliots be­skrivelser av senmiddelalderen i Europa. I en slik sammenheng, for å følge Saskia Sassens presise formulering, er institusjoner først og fremst skapt for saker som angår nasjonalsta­ten, men brukes innen nye typer organisasjo­ner, og av aktører som ikke er nasjonalstater.

 

Takk til Kristian Mjåland, Tore Rafoss og Eilif Ursin Reed for oversetting og redigering.

   

 

 

Legg igjen en kommentar