INTERVJU MED SIRI MEYER OM KUNSTNERUTDANNING

Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid skal være en parallell til forskerutdanningene organisert som doktorgrads-programmer. Hvorfor er det sånn at kunstutdanningen i tiltakende grad organiseres over samme lest som en tradisjonell vitenskapelig utdanning?

Siri Meyer: Bakgrunnen er i stor grad utdanningspolitisk. Da institusjoner som utdanner kunstnere fikk status som høyskoler, ble det forventet at de skulle drive forskning eller noe som var likeverdig med forskning. Det samme skjedde med andre profesjonsutdanninger, som for eksempel sykepleieutdanning. Men siden formålet med disse utdanningene var grunnleggende forskjellige fra universitetene – det er stor forskjell på det å lære å male et bilde og det å lære å skrive avhandlinger om det – kunne man ikke forvente at de skulle drive vitenskapelig forskning. I stedet ble det med en sekkebetegnelse kalt for FoU-arbeid, det vil si forskning og utvikling, og under denne betegnelsen har det foregått mye som dreier seg om å utvikle et kunnskaps- og kompetansebegrep som passet for kunstfeltet. Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid er et viktig ledd i denne prosessen. Utfordringen har vært å skape noe som er likeverdig, men forskjellig fra universitetenes forskerskoler.

Eilif Ursin Reed: Dette stipendprogrammet er blant de første i Europa. Hvorfor tror dere Norge er så tidlig ute på dette feltet? Er det de samme prosessene som driver frem denne utviklingen i Norge som andre steder verden?

Siri Meyer: De som utformer utdanningspolitikken i Norge følger godt med i det som skjer i EU, så det som skjer her spiller i stor grad på det som skjer utenfor landets grenser. Men når Norge har vært så tidlig ute med en kunstspesifikk forskerutdannelse, så skyldes det at kunstfeltet selv har vært aktive pådrivere. Kunsthøgskolen i Bergen var allerede på 1980-tallet opptatt av å utforme et alternativt kunnskapsbegrep med basis i estetisk arbeid, eller ”estetiske praksiser” som det het den gangen. Også ved Musikkhøgskolen i Oslo har det vært sterke krefter i gang for å utvikle et stipendprogram for å utdanne kunstnere på høyeste nivå, ikke bare som musikkpedagoger eller musikklærere. Her hadde man allerede en doktorgradsordning etter akademisk mal, det vil si at stipendiaten skriver en avhandling. Da kunstutdanningene fikk høyskolestatus, fantes det allerede en ”beredskap” for å slåss for at kunstfaglig forskning og forskerutdanning skulle foregå på kunstens, og ikke på vitenskapens premisser. I Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid skal ”doktorandene” ikke skrive, men produsere et kunstverk på høyeste, kvalitative nivå. Dette misunner utlendinger oss. Det hører vi stadig av sensorene i Stipendprogrammet, som svært ofte kommer utenfra. I andre land har doktorgradsordningene mindre fokus på kunstproduksjon, og mer på akademisk skriving.

Eilif Ursin Reed: Hvilke konsekvenser kan denne utviklingen få for aktørene på kunstfeltet? 

 

Siri Meyer: Konsekvensene er av mange slag. Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid er tverrfaglig; det omfatter bildende kunst, film, dans, musikk, teater, design. Vi ser allerede nå hvordan diskusjonen mellom de ulike kunstneriske disiplinene skaper nye erfaringsrom. På sikt kan det komme til å endre kunstlivet i Norge – det skapes noen kontakter og samarbeidsmuligheter som ikke var der før. Og så gir det jo flere kunstnere anledning til å fordype seg og gå inn i kunstneriske prosesser som ikke ville vært mulige uten den finansieringen som ligger i Stipendprogrammet.

Eilif Ursin Reed: Hvordan tolker dere programbeskrivelsens formulering om at stipendprogrammet skal utvikle «kunstnerisk kompetanse på høyt internasjonalt nivå»? Mangler vi kunstnere på dette nivået i Norge i dag?  

Siri Meyer: Slike formuleringer skal ikke forstås geografisk, men kvalitativt: det betyr ”på aller høyeste nivå”. Vi er for øvrig i gang med en gjennomgang av formuleringene i reglementet, slik at vi kan tydeliggjøre hva det innebærer at noe har dette ”aller høyeste” kunstneriske nivået. Det finner vi hos kunstnere både i og utenfor landets grenser. Vi ønsker å formulere dette i et språk som overskrider rent formelle kriterier som henvisning til grads- og stillingsstrukturer.Vil forskningsprogrammer innenfor kunstutdanningen frembringe bedre kunstnere, eller vil det bare gjøre det blir enklere å definere hva som er vellykket kunst?

Forskningsprogrammene er bare én av mange aktører på kunstfeltet, og jeg vil tro at aktører utenfor kunstutdanningene har svært stor innflytelse på hva som skal regnes som god kunst. Tenk bare på de internasjonale kunstbiennalene, internasjonale filmpriser, designutstillinger hvor produsenter og kjøpere møtes, etc. Det Stipendprogrammet har som mål, er å tiltrekke seg de beste kunstnerne. Og det er ikke selvsagt at de vil velge oss, for å si det slik, for noen av dem er allerede på vei til å bli ”store” på sitt felt og kan leve av freelance-inntekter. Dette er en problemstilling vi stadig møter når vi tar opp nye stipendiater, og det gjelder alle kunstarter, ikke bare dem som er utdannet filmskapere.

Eilif Ursin Reed: Programmet skal i følge programbeskrivelsen føre frem til kompetanse som førsteamanuensis. Slik dere ser det, hvilken kompetanse står en igjen med når en har fullført «Stipendprogrammet for kunstnerisk utviklingsarbeid» administrert av KHiB?

Siri Meyer: Forhåpentligvis en dobbelt kompetanse: en rent kunstnerisk og en som dreier seg om evnen til å reflektere over og formidle kunnskap om kunstneriske produksjons- og skapelsesprosesser. 

Eilif Ursin Reed: I hvilken grad er kunstutdanningen i dag i stand til å forberede kunstneren til utfordringene som følger etter endt utdanning?

Siri Meyer: Jeg nøyer meg med å snakke om erfaringene fra Stipendprogrammet: Jeg tror at de som har gjennomført programmet, har fått større evne til å kommunisere utover sitt eget kunstfelt, større lyst til å samarbeide utover egne rekker og en dypere forståelse av hva det vil si å utvikle eller arbeide frem noe i et kunstnerisk materiale. Dette er egenskaper som har stor overføringsverdi til andre oppgaver og situasjoner stipendiaten vil møte etter endt utdanning.     

 

Siri Meyer er professor i kunsthistorie ved Universitetet i Bergen. Hun er styreleder for det nasjonale Stipendprogram for kunstnerisk utviklingsarbeid (en doktorgradsutdanning for kunstnere og utøvere innen billedkunst, film, dans, teater, musikk, design). www.kunststipendiat.no

 

 

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar