Bokanbefaling: Fuglane (1957) av Tarjei Vesaas

«Er det noko med meg att?»

Tekst Maren Kleppen

Illustrasjon Lillian Moe Vadset

Hjemme hos meg finnes det omtrent en hyllemeter med bøker. De er kjøpt utelukkende fordi jeg har blitt anbefalt dem av lesere jeg respekterer, fordi de har skyhøy burde lese–faktor eller de er kjøpt som uttrykk for en kulturell kapital jeg har lyst å besitte. Mange av dem har vært der i årevis – Brødrene Karamasov siden sommeren 2015, Adornos Estetisk teori siden 2013, Det annet kjønn siden 2012 – og mange av dem vil støve ned der fram til jeg får hjerte til å gi dem bort til noen som faktisk leser dem.

En av de bøkene som sto der i et ukjent antall år, er Fuglane av Tarjei Vesaas. Denne tynne, lille, unnselige, nynorske utgivelsen av en forfatter som jeg gjennomgående fikk prikket inn i huden som av en slags akupunktør. Denne akupunktøren var min veileder på masterstudiet, og han prikket diskret. «En god novelle om temaet du skal skrive om er denne, Tarjei Vesaas’ ‘Naken’»; «Det du sier der får meg til å tenke på en scene i Isslottet, har du tenkt på den?», og så videre. Jeg leste novellen, en flott sak, men det ble med den en stund – helt til i fjor vår. Det merkelige er at jeg ikke kan huske hvor eller når jeg fikk dette eksemplaret som står i hylla. Har det noensinne vært et innslag av magisk apparisjon i mitt liv, må det være dette. For, Fuglane er kanskje den norske utgivelsen som har berørt meg mest. Og nettopp dette gjør den også til den vanskeligste boka å videreformidle. Den fortjener det imidlertid, og jeg skal forsøke.

Fortellingen følger Mattis, en 37-årig kar som bor med storesøsteren sin Hege i ei bygd langsmed vannet.  Om Mattis hadde hørt denne beskrivelsen ville han ha smilt stort og sagt jeg var «skarp»: for av de rundt seg blir han heller omtalt som Tusten, som en som ingenting klarer og som ikke kan holde en jobb selv når søstera stresser seg grå for å ta vare på dem. Mattis har tanker som kommer i veien for fingrene når han skal jobbe, og ser mer i verden rundt seg enn de andre. Blant annet snakker fuglene til ham, rugdetrekket velger hans hus å fly over, og i drømme får han vite det ingen av de andre vet. Han vet for eksempel hva andre synes om ham, alle sammen, selv om han er den som plukker turnipsen i stedet for ugress. Alle tankene til Mattis blir imidlertid klare når han er i båten om sommeren, de flyter liksom med årene på det klare vannet, og derfor blir det fergemann av Mattis.

Det Mattis ikke vet er at fergemannen må ro all slags folk, inkludert tømmerhoggerne som viser seg å både bli boende hos Hege og Mattis, og attpåtil bli kjæreste med Hege. Dette tåler Mattis dårlig. Med min bakgrunn er det fristende å lese alskens Freudianske og Lacanianske vendinger mot søster som substitutt for mor i Mattis panikk for Heges forhold til Jørgen, som står for alt Mattis vil være, men dette er det fine med Vesaas: «Har eg skrive hest, så meiner eg hest»1).  Jørgen er ikke bare han som tar søsteren, men også han som vil skyve Mattis utenfor. I Fuglane skriver ikke Vesaas «hest», men «Tust»: den som er inne-men-utenforstående. Selv om man kan dra paralleller til flere verker som har kommet i senere tid, for eksempel Tung tids tale, er Mattis’ blikk på sine nivåer av ‘innenforskap’ og grensene som dras rundt dette helt unikt og noe av det vakreste med romanen.

En av de vanskeligste tingene med å være annerledes, er å se og oppdage på hvilke måter man er annerledes i andres øyne. For de fleste av oss vil dette også innebære å se hvorfor vi er annerledes, men for Mattis er ikke dette lett. Det er utrolig sårt å lese om hvordan han på den ene siden ser at noe er feil, men på den andre ikke klarer å se noen årsak. Det er kun uforståelige gråsoner, som repeteres og endres i møte med nye karakterer, og som kompliseres ytterligere i forholdet til søsteren.

Hege er alt Mattis ikke kan være: forsørger, sannhetsgehalt, omsorgsperson og fortrolige. Det har alltid vært de to mot verden, de to tørre ospene i skogen. Selv om Mattis blir sint på Hege og hennes ord som lov, så ser hun hans begrensninger og tilrettelegger og utfordrer ham deretter, og er dermed en som anerkjenner ham slik han faktisk er. Helt til fasaden slår sprekker, og Mattis forstår hennes forhold til ham. Dette er de såreste partiene i hele romanen, de øyeblikkene der Mattis, uten å forstå hvorfor han er slik, ser hvordan Hege har blitt grå med ham og strikkepinnene sine, hvordan hun gråter over et liv hun ikke har kunnet ha ettersom det har vært Mattis-og-Hege så lenge hun kan huske. Hun sørger over å ha levd i et forhold med noen som ikke kan se hvilke ofre hun har gjort for den andres skyld.

 

«Er det noko med meg att?» hadde han spurt varsamt borte ved døra. Ho hadde svara utan å snu seg: «Nei det er ikkje du.»  «Kven er det det då?» «Ingen», hadde ho sagt, «eg veit ikkje kvifor eg er til. […] Eg får ikkje noko ut av det!» […] «Du held da liv i meg», hadde han sagt. «Er ikkje det noko då? Det er då vel viktig.» Slik hadde han ikkje meint det akkurat, men han sa det just slik det falt seg. Ho ville nikke at det var så, støytte mot veggen med panna, så det let eit lite dunk. «Eg synest då det er viktig», hadde han sagt i sitt rådløyse. «For meg så». «Ja visst. For meg og, Mattis.»

 

Denne kontrasteringen av i hvilken grad hun blir sett, og hva hun får ut av livet sitt blir tydelig når Mattis kommer trekkende med Jørgen. Dette ser Mattis, og han forsøker å vinne Hege, søsteren, den eneste som anerkjenner ham som en viktig del av livet sitt, men det er fånyttes. Han har ingen som ser seg som kar lenger, inkludert seg selv. Dette endrer helt forholdet han har til dem rundt seg, og med det sin egen identitet.

For det er dette jeg synes er mest spennende ved romanen, og ikke minst det som gjør den evig aktuell: Vi kan rope eller hviske hvem vi er til de rundt oss, men identitet er for mange litt som treet i skogen. Hvis ingen hører oss, ser oss eller anerkjenner oss, hvem er vi da? Og hvilke mennesker rundt oss er det som besitter denne definisjonsmakten? For meg er romanen en stillfaren liten konsentrasjon av dette dilemmaet, og de avsluttende sidene hvor Mattis iscenesetter sin egen styrke- og identitetstest er så desperate og vonde å lese. De vekker minner om alle de gangene man selv gikk gjennom slike prøvelser. Hvilke svar Mattis finner vil jeg jo selvsagt ikke røpe (og det er det også vanskelig å si noe om).

Det man derimot både kan si og tenke noe om i møtet med denne romanen, er hvordan man snakker om og bedømmer hva som er annerledes. Mattis’ situasjon er ikke unik, og ikke en utelukkende litterær trope selv om Vesaas’ fremstilling av den er så uanstrengt poetisk at det nesten gjør det umulig å peke på hvor det poetiske fremtrer. De stillfarne og bare dialogene mellom Mattis og menneskene han måler seg opp mot, monologene han fortier om, arrestasjonene han gjør av sin egen tankevirksomhet og redselen for alt som er truende mot ens eget selvbilde, skaper et så levende bilde og en bevissthet rundt hva det vil si å være et menneske for en som føler at det er en tittel man må fortjene.

Jeg skal ikke fortsette å mase om at dere må lese Fuglane, slik min kjære «akupunktør» gjorde med meg. Jeg ønsker kun å komme med en siste oppmuntring: Dersom Vesaas har støvet ned hos flere enn meg, håper jeg den tas frem og at det blåses liv i Mattis igjen. «Det er då vel viktig.»

 

Foto: Privat

Maren Kleppen er basert i Oslo og har en mastergrad i Allmenn Litteraturvitenskap fra Universitetet i Bergen. Sammen med Dina Borge lager hun podcasten Proustpod. I tillegg leser og anbefaler hun bøker gjennom Instagram-kontoen @Marenogbokene, og er ellers en litterær altmuligkvinne, manuskonsulent og freelancer.

 

 

 

 

 

 

Artikkelen ble trykket i #46 Skandinavia som ble utgitt i februar 2019.

 

 

 

 

 

 

Noter:

1. Klassekampen.no | Allerede de gamle kritikere [internett] Tilgjengelig fra: https://www.klassekampen.no/article/20150905/PLUSS/150909824