Ord og stemmer i klimadebatten

Klimaendringer er et fenomen som har utviklet seg fra å være i hovedsak geofysisk til å bli en omfattende samfunnsutfordring som har mange sider – politiske, økonomiske, etiske, kulturelle, og ikke minst kommunikasjonelle. Dermed spiller språkbruk en sentral rolle i den pågående debatten, som handler om alt fra årsaker til mulige løsninger på klimaspørsmålet. Både ordene som brukes og de stemmene som formidler dem blir viktige: hvem sier hva, når, hvor og hvordan?

Tekst: Kjersti Fløttum. Illustrasjon: Sanne Eikeland Nilsen. Opprinnelig publisert i #50 Endring. 


I denne artikkelen skal jeg først si noe om forskergruppen LINGCLIM, som har arbeidet med spørsmål knyttet til språkets rolle i klimadebatten gjennom flere år. Deretter presenterer jeg gjennom et utvalg av eksempler noen grunnleggende trekk ved ord og ords betydning, for så å gå over til ulike innramminger ord settes inn i (fra ordsammensetninger til fullstendige tekster). Deretter vil jeg trekke inn stemme-perspektivet, for til slutt å gi en kort konklusjon om språkets rolle generelt innenfor klimaspørsmålet.

 

LINGCLIM-gruppen

LINGCLIM er en forskergruppe som jeg leder, lokalisert ved Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen, og som siden 2012 har forsket på språkbruk knyttet til klimaendringer, energiomstilling, og i de siste par årene stadig mer om folks levemåte i et klimaperspektiv gjennom prosjektet CLIMLIFE. Vi er en tverrfaglig gruppe med basis i språkvitenskap som samarbeider med forskere fra medie-, stats-, litteratur- og klimavitenskap. 

Vi har hatt et omfattende forskningsmateriale å ta av, med tekster fra ulike sektorer, som  

vitenskap, politikk, medier og meningsmålinger. Metodene har vært forskjellige, med en hovedvekt på språklige og innholdsmessige analyser. I forbindelse med store tekstkorpus har vi til dels også brukt (halv-)automatiske analyser. Vi har gjort stor bruk av meningsmålinger gjennom samarbeid med Norsk Medborgerpanel/DIGSSCORE (NMP) – en samfunnsvitenskapelig forskningsinfrastruktur ved Universitetet i Bergen. 

Det teoretiske rammeverket har også vært variert, men med et hovedfokus på språklig polyfoni, eller flerstemmighet, dialogisme (språkbruk betraktet som dialogisk, som en sosial interaktiv prosess, hvor avsender låner eller gjentar ytringer fra andre), og narrativitet, det vil si fortellerteori.

Målet har hele tiden vært å utvikle ny kunnskap og bevissthet om språkets rolle i klimasammenheng, og slik bidra med det vi ser som et nødvendig innspill til den samlede kunnskapsbasen om klimaendringer, en kunnskapsbase som er utgangspunkt for ulike samfunnsmessige og politiske tiltak og vedtak. 

Vi har lagt stor vekt på formidling, ikke bare gjennom vitenskapelige artikler, men på ulike arenaer i møte med ulike publikumsgrupper. Dokumentarfilmen «Når vi snakker om klima» var en slik satsing (den ligger åpent tilgjengelig på nettet). 

Innen forskning har klimakommunikasjon vært et studieobjekt siden 1990-tallet, først innen psykologi og så innen samfunnsvitenskap. Innen språkvitenskap kom forskningen godt i gang fra 2010. En viktig milepæl var en artikkel av Brigitte Nerlich og kollegaer som slo fast at «Investigations of climate change communication cannot avoid attending to the role of language».(2) Like viktig var Mike Hulmes bok fra 2009 Why we disagree about climate change, som tydelig viste en mangesidighet i klimaspørsmålet som krevde kunnskap langt utover det rent naturvitenskapelige.(3)

 

SPRÅKETS ROLLE

Hvordan spiller da språk og språkbruk en rolle? Generelt sett vet vi at språk gjør mer enn å representere en eller annen «virkelighet». Vi vet at gjennom enkeltstående ord, kombinasjoner av ord og hele tekster kan språk influere både holdninger og adferd; og ikke minst kan språk skape nye virkeligheter. Innen LINGCLIM-gruppen har våre generelle problemstillinger vært å studere hvordan ulike aktører konstruerer sin klima-agenda språklig, og hvordan de mange ulike stemmene kommer til uttrykk.

Vi har hatt et enormt materiale å ta av, med de uendelig mange stemmene som finnes og som bringer med seg ulike sett av interesser og verdier, på ulike nivåer, med sine lokale, nasjonale eller globale klimafortellinger. Vi har selvfølgelig måttet gjøre utvalg. Selv om vi har gjort enkelte case-studier av materiale fra andre land enn Norge, samt analyser av rapporter fra IPCC (FNs klimapanel), har vi i hovedsak arbeidet med norsk materiale. Og selv om språkbruken har vært i fokus, har konteksten språket blir brukt i vært sentral, med opplagte spørsmål som hvem sier hva, hvor og når. Gjennom slike spørsmål har vi også erfart nytten og viktigheten av å samarbeide både med klimavitere og samfunnsvitere.

 

ORD OG ORDKOMBINASJONER

Det mest grunnleggende om ord er at de er meningsbærere, og ofte mangetydige. Ordenes mangetydighet og innramming gir uendelige tolkningsmuligheter og muligheter for å skape mening.      I så henseende kan blant annet skillet denotasjon vs. konnotasjon være relevant. Denotasjon svarer til ordets definisjon, det vil si det man gjerne finner i ordbøkene, mens konnotasjon svarer til en tilleggsbetydning, som gjerne deles av flere. For eksempel denoterer ordet  «rev» et rovdyr i hundefamilien, mens det konnoterer mange betydninger som å være lur, smart og kanskje også slem.
Når det gjelder ordkombinasjoner kan vi se på klimaendring og global oppvarming, som begge blir brukt for å betegne det som skjer med klimaet. Her er det gjort flere undersøkelser i ulike land med forskjellige resultater. Tilbake i 2014 gjorde vi i LINGCLIM en undersøkelse, gjennom samarbeidet med Norsk medborgerpanel (NMP), om folk hadde ulike assosiasjoner til disse to kombinasjonene. Resultatet viste imidlertid ingen viktig forskjell. En annen studie som ble gjort i England viste derimot klare forskjeller i forståelsen av de to sammensetningene, hvor global oppvarming («global warming») vekket større bekymring enn ordet klimaendring («climate change»).(4)


Forståelse av ord er en ting, men assosiasjoner er noe annet. Assosiasjoner har vi når et uttrykk fremkaller forestillingen om noe annet, og som da i stor grad kan være subjektivt. I LINGCLIM ønsket vi å vite noe om hva nordmenn assosierer med ordet klimaendring og stilte i en representativ undersøkelse i NMP det åpne spørsmålet «Hva tenker du når du hører eller leser ordet ‘klimaendring’?» Det ga oss et rikt og heterogent materiale med 2115 svar – fritt formulert av respondentene som deltok i undersøkelsen. Gjennom en kombinasjon av maskinell og manuell analyse, kunne vi systematisere svarene til at i hovedsak assosierer nordmenn følgende temaer med uttrykket «klimaendring»: 1) det mest frekvente var vær/issmelting – ikke overraskende; men mange var også opptatt av 2) fremtid og klimaendringenes dramatiske konsekvenser, andre igjen brukte svaret til å uttrykke 3) kritikk av vårt overdrevne og ødeleggende forbruk, og endelig var noen mest opptatt av diskusjonen om 4) årsak – om klimaendringene er naturlige eller menneskeskapte.(5)

Dette innholdsrike materialet ga oss mye nyttig informasjon om hva som kunne være viktige spørsmål å følge opp i den videre forskningen, for eksempel om hva folk mener kan gjøres, hvilke løsninger de kan se for seg, hvordan de ser på individets ansvar, blant annet når det gjelder levemåte og valg i hverdagen.(6) 

Når man snakker om språkbruk i klimasammenheng, er det nesten ikke til å unngå å nevne bruken av metaforer. Det er ord eller uttrykk som tas fra et område til et annet; vi snakker ofte om overført betydning i denne sammenhengen. Hensikten med å bruke metaforer kan være mange, for eksempel å variere språkbruken, gjøre den mer slagferdig, men også å fremstille noe komplekst eller abstrakt i en enklere/konkret form.

Et eksempel kan være en undersøkelse en kollega gjorde av metaforer brukt i engelske blogger hvor det skrives om «grønn livsstil». Forskeren oppsummerer metaforbruken der slik: 

Bloggers regularly presented green living as a «journey» and themselves as «travelers« who are «still on the road» and they emphasized the positive aspects of «journeying» and of not having reached their «destination» yet.(7)

Hun mener at ved å fremheve slike positive sider ved det å være på reise, inspirerer bloggerne folk til å legge om til en grønnere livsstil. Mer generelt kan det være verdt å nevne at metaforer kan bli «gamle», brukt opp eller utslitte. For eksempel kan uttrykk som klimakrigen og planeten har feber ha mistet sin slagferdighet.

Når man ønsker at mer handling må til, er det interessant å vurdere hvilke ord som kan motivere til handling. Er det de ordene som er truende og alarmerende, og som uttrykker panikk eller katastrofe, altså som en negativ innramming? Eller er det de som er mer oppmuntrende eller inviterende og som uttrykker optimisme og håp, i en positiv innramming? Jeg tror ikke det dreier seg om noe «enten-eller», men det er interessant hvordan positive og negative ord kan påvirke i ulik retning. Det er klare skiller mellom på den ene siden ordene krise, kollaps, sammenbrudd og på den andre siden mulighet, anledning, sjanse – hvis disse skulle dekke eller bli brukt istedenfor endring, som er et nøytralt ord.

I denne sammenheng er det interessant å vise til anbefalingene den britiske avisen The Guardian gjorde våren 2019, da de anbefalte sine journalister (uten å pålegge dem) en skarpere språkbruk. De foreslo at klimaendring, eller climate change skulle erstattes med «climate emergency, crisis or breakdown». Det blir noe ganske annet enn bare change. 

Når vi snakker om sterk ordbruk, kan vi også nevne det produktive skam, som vi har sett brukt i en rekke sammensetninger – flyskam, kjøttskam, bilskam.(8) Det kan stilles spørsmål ved denne ordbruken, særlig hvis man ser på definisjonen av skam i Store norske leksikon:

Skam er en sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg («synke i jorden»). 

Uten å gå i detalj om dette, kan man spørre om det er slik vi vil ha det – et folk neddynget av sterkt ubehag og et ønske om å synke i jorden? Vil det motivere til handling?

Den kjente psykologen og klimaskribenten Per Espen Stoknes har et synspunkt som er interessant for denne problemstillingen. Han mener at vi må anerkjenne at vi har en klimakrise, men samtidig vise til at det finnes mange handlingsmuligheter og løsninger som vi kan møte klimakrisen med.

 

ORDENES TEKSTLIGE INNRAMMING
Uansett hva man mener om viktigheten av enkeltstående ord, så er det slik at de sjelden opptrer alene, men bidrar til budskap i fullstendige setninger eller hele tekster. Dermed blir ordenes innramming (gjerne omtalt som «framing» på engelsk) viktig. Enkelt sagt dreier det seg om hvordan ulike måter å bygge opp et budskap på resulterer i en bestemt vektlegging på bekostning av en annen; hvordan en tekst formidler et bestemt perspektiv og ser bort fra et annet. Det er det jo ikke noe galt i, det må man ofte gjøre, men det er viktig å være oppmerksom på hva man da faktisk gjør.

I klimasammenheng pekte Hulme(9) på et sett med følgende innramminger som han mente dominerte klimadebatten: vitenskapelig usikkerhet, nasjonal sikkerhet, isbjørnen, penger, katastrofe og rettferdighet. Når det gjelder klimainnramminger i mediene, sammenlignet Reuter-journalisten James Painter(10) dekningen av IPCC-rapporter i 3 aviser i hvert av 6 ulike land: Australia, Frankrike, India, Norge, Storbritannia og USA. Han konkluderte med at 3 rammer var de dominerende: katastrofe/risiko, usikkerhet og mulighet (hvor mulighet dreide seg enten om at det ble varmere og man kunne nyte godt av det, eller muligheten som ligger i overgangen til et lavutslippssamfunn. Uten å kommentere dette videre mener jeg det ville være interessant med en lignende undersøkelse for å se hvilke innramminger som dominerer nå. Slike innramminger, og dermed vektlegging, endrer seg nemlig over tid. Det er sannsynlig at mulighetsrammen gjør seg mer gjeldende i 2021 enn i 2013 ettersom det legges mer og mer vekt på hvilke løsninger man kan få i stand for å begrense de skadelige effektene av klimaendringer.

 

NARRATIVET

Et narrativ, eller en fortellingsstruktur, kan også fungere som en ramme. Som Nisbet sier: «[Rammer kan betraktes som] storylines that set a specific train of thought in motion, communicating why an issue might be a problem, who or what might be responsible for it, and what should be done about it».(11) I LINGCLIM-gruppen har vi videreutviklet dette perspektivet og foreslått at narrativet eller som vi kaller det, klimafortellinger, kan brukes som et nyttig analyseredskap på ulike tekstgenrer: rapporter, stortingsmeldinger, nyhetsartikler, leserinnlegg, osv.(12) Vi bruker da «klimafortelling» i samsvar med den klassiske narrative strukturen utviklet blant andre av Adam.(13) Den består av fem komponenter eller faser: Initialsituasjon-komplikasjon-reaksjon-løsning-final situasjon. Det er snakk om et slags plot, hvor komponenten «komplikasjon» (som gjerne svarer til selve klimaendringene) og komponenten «reaksjon» er de viktigste. De andre er ikke nødvendigvis uttrykt eksplisitt. Klimafortellingene kan også uttrykke en moral. I tillegg til selve strukturen er det spennende ved narrativet at vi der kan finne ulike roller som helt, syndebukk og offer.

For illustrasjonens skyld viser jeg her et svært forenklet og konstruert eksempel på en (blant mange) klimafortellinger:

  1. Initial situasjon: Tidligere levde menneskene i harmoni med naturen.
  1. Komplikasjon: CO2-utslipp har økt dramatisk siden 1990 og har forårsaket alvorlige klimaendringer.
  2. Reaksjon: FN organiserer internasjonale toppmøter (COP) som diskuterer handlinger for å redusere klimaendringene.
  3. Løsning (resultat): På klimakonferansen i Paris, desember 2015 (COP21), undertegnet 195 land den første globale klimaavtalen. 
  4. Final situasjon: Klimaendringene utgjør fortsatt en alvorlig trussel for livet på planeten og fremtidige generasjoner, og de som har bidratt minst til problemet er de som er mest sårbare for konsekvensene. 

Innebygd i denne fortellingen finnes det flere implisitte roller. For eksempel presenteres FN som «helt».Rike mennesker og land presenteres som syndebukker eller skurker, og mennesker/land i andre deler av verden fremstilles som ofre. Vi ser også at i 5, den finale situasjonen, er det innebygd et implisitt moralsk perspektiv om at de som har bidratt minst til problemet er de som er mest sårbare.

Dette analyseverktøyet har vi brukt i flere sammenhenger, bl.a. på norske stortingsmeldinger. Et interessant resultat av den analysen er at i den sjangeren gjør regjeringen seg selv til helt i sin egen fortelling ved å vektlegge hvordan Norge kan bidra til å greie sine klimautfordringer og kanskje bidra til å være ledende også globalt.(14)

 

SPRÅKLIG POLYFONI (FLERSTEMMIGHET)

Klimadebatten er naturlig nok kompleks og sammensatt av ulike stemmer med ulike interesser og verdier, i ulike kontekster og på ulike nivåer (lokalt, nasjonalt, globalt): forskere, politikere, media, organisasjoner eller «folk flest». Det er mange spørsmål som her er relevante: hvilke stemmer får eller tar plass i debatten, hvilke dominerer, og hvilke er fraværende? Et annet viktig spørsmål er i hvilken grad ikke bare eksplisitte stemmer (gjennom sitater og lignende), men også implisitte stemmer er til stede. Dette kan teorien om språklig polyfoni hjelpe oss med å avdekke.(15) Denne teorien sier at forskjellige språklige markører kan signalisere implisitte stemmer, og blant disse er nektelsen (ikke) og det kontrastive bindeordet men i sin innrømmende betydning. Her skal vi se på noen eksempler hvor to argumenter knyttes sammen ved hjelp av men, en svært hyppig konstruksjon i all form for debatt.  Denne uttrykksformen kan beskrives som ‘argument p, men motargument q’. Det hevdes altså en påstand (p), så kommer men, og deretter følger en påstand (q) som går imot p. Dette tolkes slik: argumentet p godtas, samtidig som argumentet q presenteres som det viktigste. Slik ser vi en slags polyfoni, altså flerstemmighet, i en og samme ytring. Bindeordet men har en iboende instruks som sier ‘jeg godtar synspunkt p men synspunkt q er viktigere (her og nå)’, og hvor de to argumentene, p og q, kan være orientert mot ulike konklusjoner.

Dette språkfenomenet vil jeg illustrere med eksempler på svar til spørsmål om enkeltindividets ansvar når det gjelder å endre levemåte i et klimaperspektiv, hentet fra en representativ undersøkelse gjennom NMP i 2018(16):

«Vi må som enkeltmennesker bidra og være engasjerte, men det er politikernes ansvar å legge til rette for oss å kunne ta de beste valg.»

«Alle må bidra, men [jeg] føler at det lille jeg gjør har liten betydning.»

«Vet at «”mange bekker små, blir den store 唫, men lille meg er for liten.»

«[…] Klimaet er i endring, og det har det vel alltid vært. Men lille Norge klarer dessverre ikke å redde verden.»

«Enig at vi må endre noe, men Norge er et så lite land og det hjelper lite dersom ikke andre land også går inn for endringer.»

I tillegg til at respondentene her gir uttrykk for en vilje til å bidra, ser vi at argumentene som følger etter konnektoren men inneholder ulike reservasjoner eller motforestillinger. Det stilles spørsmål ved betydningen av enkeltindividets bidrag i den store globale sammenhengen der klimaspørsmålet plasserer seg. Samtidig representerer disse svarene noen interessante oppfatninger som respondentene gjør av seg selv – som lille jeg, eller av Norge som «det lille landet» i en stor global utfordring der det finnes mange syndebukker – utenfor Norge.

Vi ser altså at når vi går dypere inn i de språklige formuleringene som brukes i svarene, får vi et ganske nyansert bilde av folks oppfatninger om deres eget bidrag i klimaspørsmålet. 

 

KONKLUSJON

Eksemplene på ulike språkanalyser som jeg har presentert her, viser at meningene om klimaspørsmålet – og ikke minst om hvordan vi kan eller skal løse det – er mange. Dette er kunnskap som de som skal ta de store beslutningene bør kjenne til. Vi finner i materialet nyanserte syn på spørsmålet, samtidig som at mange er helt klart enig med at noe må gjøres og at storsamfunnet må ta et større ansvar. 

Spørsmålet om hvilke ord og ordinnramminger som brukes for å motivere til handling er også sentralt. Kanskje er det en god måte å gjøre oppmerksom på alvoret i situasjonen samtidig som man formidler det positive som ligger i mulighetene for effektive løsninger.

I en undersøkelse fra 2019, også gjennom NMP, så vi for øvrig at blant ulike forhold som kan motivere til å endre levemåte for å bidra til å begrense skadelige klimaendringer, har også mediene en rolle. Flere respondenter pekte der på viktigheten av faktaprogrammer, som opplysende dokumentarfilmer og relevante debatter på TV som motiverende faktorer.(17)

Vi kan konkludere med at klimaendringer er en omfattende samfunnsutfordring hvor kommunikasjon og språkbruk spiller en vesentlig rolle. Kunnskap og argumenter relatert til klima blir formidlet gjennom språk og tekster, som reproduserer, skaper og utfordrer ulike representasjoner av verden. Den mening folk tilskriver klimaendringer er nært knyttet til hvordan fenomenet beskrives språklig – av forskere, politikere og i media.

 

Litteratur

(13) Adam, J.M (2008): La linguistique textuelle. Introduction à l’analyse textuelles des discours. Paris: A. Colin. 

(7) Atanasova, D (2020): «‘Journeys towards a green lifestyle’: Metaphors in green living blogs». Cahiers de praxématique 73.

(6, 16) Falck Langaas, R., Fløttum, K., Gjerstad, Ø (2020): «Expressing one’s conceptions of lifestyle in a climate perspective». Cahiers de praxématique 73.

(3) Fløttum, K. (2016): «Linguistic Analysis in Climate Change Communication». Climate Science: Oxford Research Encyclopedias. Oxford: Oxford University Press 

(3) Fløttum, K. (Ed.) (2017): The role of language in the climate change debate. New York: Routledge.

(8) Fløttum, K. (2019): «Ta til vettet. Ikke gjør klimaspørsmålet til en krig om ord» Kronikk, Bergens Tidende, 31.07.19 https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/4qVVeV/ta-til-vettet-ikke-gjoer-klimaspoersmaalet-til-en-krig-om-ord

(17) Fløttum, K (2020): «Hva skal til for å få oss til å leve mer klimavennlig». Kronikk, Bergens Tidende, 14.03.2020. https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/lA5E39/hva-skal-til-for-aa-faa-oss-til-aa-leve-mer-klimavennlig

(14) Fløttum, K., Espeland, T. J. (2014): «Norske klimanarrativer – hvor mange ‘fortellinger? En lingvistisk og diskursiv analyse av to norske stortingsmeldinger». SAKPROSA 6(4), 1-18.

(12, 14) Fløttum, K., Gjerstad, Ø. (2017): «Narratives in climate change discourse». WIREs Climate Change. doi: 10.1002/wcc.429.

(9) Hulme, M. (2009): Why we disagree about climate change. Cambridge: Cambridge University Press.

(13) Jones, M. D., Shanahan, E. A. & McBeth, M. K. (eds.). (2014): The Science of Stories. NY: Palgrave MacMillan.

(2) Nerlich, B., Koteyko, N. & Brown, B. (2010): «Theory and Language of Climate Change Communication». WIREs Climate Change 1, 97–110. https://doi.org/10.1002/wcc.2. 

(11) Nisbet, M.C. (2009): «Communicating Climate Change: why frames matter for public engagement». Environment: Science and Policy for Sustainable Development 51(2), 12-23. https://doi.org/10.3200/ENVT.51.2.12-23. 

(15) Nølke, H., Fløttum, K. & Norén, C. (2004): ScaPoLine. La théoirie scandinave de la polyphonie linguistique. Paris: Kimé.

(10) Painter, James (2013): Climate Change in the Media: Reporting Risk and Uncertainty. London: Palgrave.

(5) Tvinnereim, E., Fløttum, K. (2015): «Explaining topic prevalence in answers to open-ended survey questions about climate change». Nature Climate Change 5,744–747. 

(6) Tvinnereim, E., Fløttum K., Gjerstad, Ø., Johannesson, M.P., Nordø, Å. D. (2017): «Citizens’ preferences for tackling climate change. Quantitative and qualitative analyses of their freely formulated solutions». Global Environmental Change, 46, 34-41. 

(4) Whitmarsh, L. (2009): «What’s in a name? Commonalities and differences in public understanding of ‘climate change’ and ‘global warming’». Public Understanding of Science 18(16).


Kjersti Fløttum er professor i fransk språkvitenskap ved Institutt for fremmedspråk, Universitetet i Bergen (UiB). Hennes interessefelt er språklig polyfoni, narrativ tekstteori og diskursanalyse. Hun leder den tverrfaglige forskergruppen LINGCLIM som studerer språkbruk i ulike spørsmål knyttet til klima (https://www.uib.no/en/rg/lingclim). Hun har publisert artikler i flere internasjonale tidsskrift, og har vært medforfattar blant annet av Academic Voices (2006) og redaktør for The role of language in the climate change debate (2017). Hun var viserektor for internasjonale relasjoner ved UiB 2005-2009. Hun er siden 2013 medlem av universitetsstyret ved UiB, medlem i Det Norske Videnskaps-akademi og er æresdoktor ved Uppsala Universitet.