Bokomtale: Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg

Tekst: Linda Bjerga Vela. Illustrasjon: Sanne Eikeland Nilsen. Opprinnelig publisert i 49 Romanse. 


Mange av oss har en tendens til å gå inn i et nytt år med mål, ambisjoner og forhåpninger, og ikke minst en viss oversikt over hvordan de neste 365 dagene kommer til å se ut. Få av oss hadde forutsatt at dette året kom til å bli preget av en alvorlig pandemi, og at planer, reiser og sommerkropper måtte legges på hylla på ubestemt tid. Vårparten skulle i stor grad tilbringes innendørs, og isolasjon og sosial distansering ble sett på som dugnad. En unntakstilstand for de fleste av oss, men en allerede etablert normal for noen: de som er isolert fra omverdenen uavhengig av nasjonale tiltak, som av ulike grunner ikke har andre å omgås, og som står fast i sitt eget, kanskje destruktive, selskap. Mennesker mange ikke ser noe særlig til eller tenker så mye på, men som i aller høyeste grad finnes. 

Kjersti Annesdatter Skomsvold skrev sin debutroman da hun som ung student ble rammet av ME, og selv følte seg som en samfunnsborger separert fra samfunnet. Den samme følelsen preger også hovedkarakteren i romanen hennes, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. I den møter vi Mathea Martinsen, en eldre dame som sliter like mye med å leve som hun gjør med tanken på å skulle dø. Særlig er hun redd for å dø uten å være noen, en konsekvens hun frykter å måtte ta etter å ha levd et liv som folkesky og stillferdig, og fullstendig avhengig av hennes ektemann, Epsilon.

 

«Jeg plukker noen epler fra fruktdisken. Etter Tsjernobyl har jeg skrelt eplene for Epsilon, så ikke hjernen hans skal bli påvirket av radioaktiviteten i skallet. Mine pusser jeg bare litt mot kjolen».

 

Romanens ytre handlingsforløp får grobunn når Mathea innser at hennes eksistens verken er, eller har vært, av betydning for noen andre enn Epsilon. Erkjennelsen gjør at vi får ta del i hennes krampaktige forsøk på å skape seg et liv før livet tar slutt. Hun begynner å gå ut, øver seg på å holde samtaler, og befinner seg plutselig på steder som tidligere har vært helt utenkelige å oppholde seg på.

Tematisk spiller livet og døden sentrale roller i romanen, og kjærligheten får også, som den ofte gjør, en god dose kringkasting. Gjennom Matheas subtile, kjærlige handlinger mot Epsilon beskrives den som noe av det største og viktigste et menneske kan oppleve. Aller størst er imidlertid ensomheten, som i stor grad tynger både Mathea og romanen om hennes liv. Med Skomsvolds egen historie som bakgrunn er det kanskje ikke tilfeldig at hun med sin debutroman velger å belyse mentale problemer og eksistensielle kriser, og løfter frem mennesker som av ulike grunner har havnet utenfor fellesskapet. 

 

«Hamsun sa at intet er som at bli pustet paa av det levende liv, og jeg skulle ønske noen kunne ringt på, selv om det bare var for å stikke av.»

 

Mathea Martinsen beskrives best som paradoksal. Samtidig som hun er en sorgtung og ensom gammel dame, har hun en iboende uvitenhet og naivitet som minner om et barns. Slik blir man kanskje også, etter å ha levd et liv som har kretset rundt ektemannen, med kun et tyskkurs som videre utdanning og et aktivt yrkesliv som bare varte i noen dager. På grunn av dette kan vi nå se for oss Mathea som et gammelt barn, full av karakterbrister, og en sterk kontrast til det man fordomsfullt kan omtale som den «eldre, livserfarne kvinne». Karakterbristene fungerer som overraskelsesmomenter og komiske avbrekk i romanen, og i kombinasjon med Skomsvolds lettbeinte og originale språk gir dette en hovedkarakter som er morsom uten å selv være klar over det. På surrealistisk vis gjør dette at Mathea Martinsen er det friske pustet i den ellers sørgelige fortellingen om hennes liv. 

 

«Han var vårt barnesubstitutt, for Epsilon og jeg kunne ikke få barn enda så mye vi prøvde. Først trodde vi det skyldtes køyesenga».

 

Og det paradoksale fortsetter. For samtidig som Mathea fremstår som et svært enkelt vesen, er hun også en følelsesmessig kompleks kvinne. Hun legger strenge begrensninger for seg selv, og fremstår jevnt over som relativt nevrotisk. Hun forteller at hun kun beveger seg ut av leiligheten for å gå på butikken, biblioteket eller andre steder som begynner på bokstaven b, og tanken på å potensielt kunne møte på en nabo i eller utenfor blokka, gjør det mentalt krevende å forlate hjemmet. Det isolerte livet hun har levd har dessuten gjort at hun på sine eldre dager føler seg både mindreverdig og mislykket. Hun er livredd for å dø alene og at ingen skal merke det før lukten av liket hennes begynner å sive ut fra leiligheten. Omtrent like stor er imidlertid også frykten for å komme i prat med svenske butikkansatte. For Mathea kan ikke svensk. 

Men selv gjennom merkelig muntre utsagn og tankestrømmer står Mathea som en representant for de som er utelatt og alene i verden. Gjennom hennes beskrivelser av andre er hun selv et bilde på de som, på grunn av fasader og forestillinger, tror at «alle andre» mestrer det å leve. Ikke minst representerer hun de menneskene som sliter med å leve det livet de har fått, som den personen de er. Det kan kanskje være noe å vie en ekstra tanke til når både vi og verden er tilbake til normalen. Noen av oss på skolen eller i jobb, andre fremdeles i isolasjon.

 

«(…) men de snakker så høyt og hører så dårlig, og jeg snakker så lavt og synes så vidt».

 

Litteraturliste:

Skomsvold, Kjersti Annesdatter. Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg. Oslo: Forlaget Oktober, 2009