Tekst: Andreas Fosso Dale. Illustrasjon: Sanne Eikeland Nilsen. Opprinnelig publisert i 49 Romanse.
Mitt møte med J. D.Vance og Hillbilly Elegy kom etter en anbefaling fra den anerkjente samfunnsviteren Francis Fukuyama. Ved lanseringen av hans siste bok Identity anbefalte han J. D. Vance for de som ønsker innsikt i et USA preget av identitetskrise og konflikt. Det såkalte Hillbilly-Amerika, som strekker seg fra Pennsylvania og Ohio i nord til Alabama og Georgia i sør blir ofte sett ned på av den intellektuelle eliten langs øst- og vestkysten. Men i 2016 gikk viktige delstater tapt for demokratene, og Donald Trump inntok presidentembetet med et løfte om å redde en hvit kultur i krise. Da Appalachene og Hillbilly-Amerika i 2016 viste fingeren til den etablerte eliten, belyste de også en økonomisk politikk som har latt det velkjente «rustbeltet» og de små industribyene i innlandet stå igjen uten mulighet for omstilling. Resultatet er en kultur, region og klasse fastlåst i en politisk styrt kollaps. Anbefalingen til Francis Fukuyama virker å være ute av karakter, for hva kan historien til én enkelt person fortelle som ikke allerede er kjent? Det er kanskje her Vance gir leseren en overraskelse. Etter en stund blir det klart for leseren at dette ikke er en bok som ønsker å fortelle historien om rustbeltet på nytt. Snarere tvert imot.
Vance skildrer et samfunn i kollaps gjennom et brutalt oppgjør med kulturen og familien han selv vokste opp i. En oppvekst preget av fattigdom, vold, alkoholisme og ustabilitet gjennomsyrer boken fra første side. Vance forteller hvordan han, gjennom å ha oppnådd noe så, tilsynelatende, ordinært som en utdannelse, skiller seg ut fra de fleste med samme bakgrunn som han selv. Med en mor som er stoffmisbruker og et konstant inntog av kortvarige farsfigurer, er bestemoren, Mamaw, det eneste stabile holdepunktet i Vances oppvekst. Boken er et klassisk eksempel av det man kaller en Survival Story, som er en gjennomgående sjanger i den interne litterære diskursen i USA. I et system preget av stagnerende klassemobilitet er Vance selv en statistisk utligger. At han kom seg ut av hjembyen begrunner han i en god porsjon flaks, karakter og en enslig øy av stabilitet gjennom forholdet til Mamaw. Reisen han begir seg ut på går gjennom militærtjeneste til jusstudier ved eliteuniversitetet Yale før han får jobb i Silicon Valley.
Den sosiale og økonomiske spagaten Vance befinner seg i er en av nøklene til hans suksess. På den ene siden er han en del av «eliten» hvor han kan vise hvordan innlands-USA ser ut og gi verden et innblikk i et samfunn de fleste aldri vil få se. På den andre siden er han fortsatt en “hillbilly”, og dermed en autoritet når det kommer til Appalachene. Denne spagaten har dog ført til kritikk fra begge leire. Vance blir beskyldt for å ikke være en ekte “hillbilly” av de som identifiserer seg til denne gruppen. Han blir også kritisert for å være i overkant stigmatiserende og generaliserende i sine beskrivelser. Vance er også republikaner, noe som skinner tydelig gjennom da han prøver seg på en mer eller mindre nøytral politisk analyse mot slutten av boken. Spesielt påstanden om at problemene i regionen først og fremst kan forklares med holdningsproblemer virker i overkant overfladisk gitt at økonomisk ruin går som en rød tråd gjennom hele boken.
“These problems were not created by governments or corporations or anyone else. We created them, and only we can fix them.”
Til tross for kritikken rettet mot Vance og den politiserte analysen mot slutten av boken er min anbefaling å ikke lese boken som en politisk analyse. Om man som leser ser vekk fra hva man mener om både politikk og Vance, åpner Hillbilly Elegy for en ny verden av forståelse.
Tidlig i boken trekker Vance fram et viktig poeng. Det er ikke den hvite arbeiderklassen i USA som har det verst. Både latinamerikanere og afroamerikanere blir trukket frem som andre grupper hvor den materielle fattigdommen er enda større. Til tross for dette argumenterer Vance for at den hvite arbeiderklassen er den gruppen i USA som ser mest pessimistisk på sine fremtidsutsikter.
«[…] the fact that hillbillies […] are more down about the future than many other groups – some of whom are clearly more destitute than we are – suggests that something else is going on.”
Pessimisme og apati er gjennomgående motiver i Hillbilly Elegy. Vance demonstrerer dette via gjentatte hendelser fra hans oppvekst. I en tidlig scene forklarer han hvordan Armco, en stålfabrikk i Middleton ble kjøpt opp av Kawasaki. Oppkjøpet er en del av en større trend der tradisjonelle arbeidsplasser forsvinner. Samtidig som arbeidsplassene forsvinner skildrer Vance et samfunn som ikke klarer å omstille seg til den nye virkeligheten.
«We never considered that we’d be lucky to land a job at Armco; we took Armco for granted.”
Opplevelsen av et samfunn som går feil vei, leder til resignasjon. Hvor det tilsynelatende finnes håp og optimisme om fremtiden andre steder, skildrer Vance et samfunn hvor barn ser at foreldregenerasjonen hadde lysere fremtidsutsikter enn dem selv. Her kommer styrkene til Vance frem på en fremragende måte. Ved å vise til en oppvekst og et samfunn i total oppløsning og en fremvoksende generasjon med enda dårligere fremtidsutsikter enn den foregående gir Hillbilly Elegy innsikt i virkningene av negativ sosial mobilitet. At Vance selv kom seg ut av en nedadgående spiral blir i så måte irrelevant. Livene og fremtidsutsiktene til den store majoriteten som aldri kom eller aldri kommer seg ut av denne spiralen er den virkelig gripende fortellingen om Appalachene.
«I identify with the millions of working-class white Americans of Scots-Irish descent who have no college degree. To these folks, poverty is the family tradition”
Når familien bare noen få generasjoner tidligere har vært del av en stor, industribasert middelklasse, er utsiktene mot endeløs fattigdom tilslørt med avmakt. Historien om naboen, ektemannen, klassekameraten, kjæresten eller familiemedlemmet som aldri gav seg selv en mulighet, men som heller aldri fikk en, ligger som en skygge over boken fra start til slutt. Hillbilly Elegy er strengt tatt en selvbiografi, men den handler minst like mye om mennesker som av andre grupper, i nedsettende og stemplende ordelag, omtales som såkalte hillbillies, rednecks og white trash, eller som Vance kaller dem, naboer, venner og familie.
Om man leser boken som et portrett av et samfunn i oppløsning, der dopmisbruk, fattigdom, vold, fortapelse og mistro mot samfunnet er fremtredende, vil Hillbilly Elegy være verdt lesningen. Vance prøver på ingen måte å overgå andre fortellinger om nød og lidelse, men bringer heller frem en forståelse for mennesker i nød. Vance frarøver ikke lidelse fra andre, men belyser heller et samfunn som i liten grad får den oppmerksomheten innbyggerne der føler de fortjener. Den kan ikke gi deg hele fortellingen, men kan heller fungere som en brikke i forståelsen av hvordan Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget i 2016. Den kan også være nyttig om man vil utvide sitt perspektiv før det kommende presidentvalget i november 2020.
Om ikke politikk er av interesse, vil Vance kunne gi leseren en gripende fortelling om et amerikansk småbysamfunn og dets kultur i krise. Den billedlige og krasse skildringen av ødelagte, dysfunksjonelle familier og en apatisk kultur er verdt lesingen i seg selv.