Kategori: Oversatt


Pericle den Svarte

Pericle den Svarte er ein noir frå den sleipe brusteinen i hjartet av Napoli, og vart ein bestseljar då den kom ut, først i Frankrike (1993), så i Italia (Adelphi 1998). Rå og til tider bestialsk, men ikkje pulp; flådd for kjensler og utanomsnakk, dialogdriven med ei stram historie og ein lite tiltalande hovudperson som går lei av å vere eit simpelt beist, og gjer det ein må gjere, for sjølv å kunne kommandere. 

Dette er også ei historie som gravlegg mange glorifiserande mytar om den mafiose mobben, og er slik del av ein ny litterær giv blant unge napolitanske forfattarar, som på ulikt vis tek opp dei sosiale tilhøva i denne kaotiske havnbyen (prega av den parallelle marknaden sitt grep både om trettenåringars dopvaner og om kinesisk konteinartransport til resten av Europa). Blant desse forfattarane finn ein mellom anna Roberto Saviano med doku-romanen Gomorra (2006), og Valeria Parrella som skildrar kvinneliv i byen med dei vulkanske innvollane.

Giuseppe Ferrandino (Napoli, Ischia 1958), opprinneleg teikneserieforfattar, har sidan 1998 gitt ut fleire bøker, og er i haust aktuell med romanen Spada på Mondadori forlag. Pericle den Svarte kjem på Baskerville forlag våren 2008.     

Replikk presenterer et utdrag fra ”Pericle den Svarte”, oversatt til norsk av Kristin Sørdal.

 

 

 

 

 

Dagbok fra Norge

Francisco de Miranda – en kort introduksjon
For nøyaktig 200 år siden – i august 1806 – gjorde Francisco de Miranda (1750 – 1816) strandhogg ved byen Coro i Venezuela.  Selv om Miranda og hans menn ble påført tap og måtte trekke seg tilbake etter kort tid, regnes dette som opptakten til frigjøringen av de spanske koloniene i Sør-Amerika.  Miranda selv gjorde nye fremstøt med heldigere utfall og var en tid leder for det nye liberale regimet i Caracas, men han endte likevel sine dager på tragisk vis som fengslet opprører i byen Cadiz i Sør-Spania.

RAYA OG SIKKINA

Bayram al Tunisi ble født i Alexandria i 1893 som sønn av tunisiske immigranter. Han er mest kjent for sin protestpoesi rettet mot korrupte lokale herskere og den engelske kolonimakten. Han ble sendt i eksil i 1923 og bodde under vanskelige kår i Paris frem til slutten av 30-tallet. Under eksiloppholdet fortsatte han å sende dikt til egyptiske aviser. Diktene hans portretterer og problematiserer hjemlandet. Han skrev oder til bonden og arbeideren, beskrev eksilets bitre isolasjon og kommenterte til og med de første egyptiske feministene. Etter revolusjonen i 1952 fikk han tilbake sitt egyptiske statsborgerskap. Han døde i fødelandet i 1961. 

En politisk forfatning for det pluralistiske verdenssamfunnet, 2. del

Jürgen Habermas oversatt av Espen Ingebrigtsen

IV
Ved tanken på avstanden mellom det deskriptive og det normative (Sein und Sollen), skilte John Rawls mellom ”ideell” og ”reell” teori. Dette metodiske skillet har ikke gjort det kantianske skillet mellom en navneverden (Welt der Nouema) og en fenomenverden (Welt der Erscheinungen) mindre transcendent. Ideer og tanker blir i vårt virkelige samfunn synlige på bakgrunn av idealiserte forutsetninger for våre daglige praksiser. På en lite åpenbar måte danner de en motstandskraft i vår sosiale realitet. Velgerne deltar for eksempel ved politiske valg fordi de fra et deltagerperspektiv regner med at deres stemme teller. Dette skjer uavhengig av hvor ofte samfunnsforskere fra et observatørperspektiv rapporterer negative trender i demografi og velgeratferd og med det antyder det motsatte. Det samme gjelder privatpersoner som fører sin sak for retten med forventning om at den skal bedømmes upartisk til tross for at jusprofessorer og dommere ofte forteller om manglende rettssikkerhet. Selvsagt er en ide bare virksom i samsvar med visse idealiserte forutsetninger, som gjelder for etablerte eller tilvente praksiser. Først når en praksis har fått fotfeste i for eksempel rettslig forankrede institusjoner, må også slike fiksjoner eller påstander tas alvorlig som fakta.
FN er en slik institusjon. I rammen av institusjonell folkerett har det i løpet av noen tiår dannet seg nye, normativt ladete praksiser og fremgangsmåter. Realitetsinnholdet i det kantianske prosjektet vil jeg teste mot virkningene av den reformen som er satt i gang i Verdensorganisasjonen. Dermed forlater vi grunnlaget for en teori som er fremsatt med normative argumenter, til fordel for en konstruktiv lesemåte av den positive rettens nåværende område, et område som er i rask utvikling. Etter hvert har folkeretten tilpasset seg den statlige rettens form for gyldighet (Geltungsmodus), og dermed endret sin status. På det transnasjonale området ”handler det om en ny blanding av statlig og overstatlig rett, av private avtaler og offentlig rett”, på det overnasjonale området ”danner det seg i tillegg en verdensomspennende forfatningsrett”. Dermed bortfaller grunnlaget for kontroversen mellom den dualistiske og den monistiske oppfatningen av forholdet mellom stats- og folkeretten i det globale rettssystemet.
Den raske utviklingen av folkeretten fremstår i hvert fall for eksperter som en ”konstitusjonalisering”, som drives frem av det internasjonale samfunnet av stater. Målet er å styrke statusen til de individuelle rettssubjektene, som har blitt oppgradert til folkerettssubjekter og verdensborgere. Også den kommisjonen som Kofi Annan har nedsatt går med den største selvfølgelighet ut fra at en nødvendig reform av FN fullføres i den retningen som FN-Charteret har lagt grunnlaget for. Reformen hadde nemlig fire vidtrekkende nyvinninger som skulle bestemme den nye retningen. Den har
(a) uttrykkelig kombinert målet om fredsbevaring med en politikk som ivaretar menneskerettighetene;
(b) gjort alvor av forbudet mot maktmisbruk med en trussel om sanksjoner og intervensjoner for å tvinge frem fred (og dermed åpnet en mulighet for straffereaksjoner mot krigføring, som en mekanisme for å løse mellomstatlige konflikter);
(c) har med mål om verdensfred og kollektiv sikkerhet gjort enkeltstaters suverenitet relativ; og
(d) med innlemmelsen av alle stater i en inkluderende verdensorganisasjon, dannet en viktig forutsetning for FN-rettens forrang og universelle myndighet.

(a) I motsetning til Folkeforbundet, knytter FN-Charteret målet om verdensfred i artikkel I, nr. 1 og 3 sammen med ”respekten for menneskerettighetene og de fundamentale frihetene for alle, uavhengig av rase, kjønn, språk eller religion”. Forpliktelsen til å gjøre disse tidligere nasjonalstatlige forfatningsprinsippene gyldige over hele verden, har i stadig større grad bestemt Sikkerhetsrådets agenda. I løpet av de siste tiårene har denne tendensen medført mer omfattende fortolkninger av faktiske forhold, som brudd på freden, aggresjon og trusler mot verdensfreden forårsaker. Av denne utviklingen trekker reformkommisjonen en ny slutning, ved å utvide den ”nye sikkerhetskonsensus” til en udelelig treenighet: avverging av farer, garanti for individuelle frihets- og deltagerrettigheter og frigjøring fra uverdige livsvilkår. Dette utvider trusselbildet fra de klassiske mellomstatlige konfliktene, til internasjonal terrorisme, besittelse av masseødeleggelsesvåpen og internasjonalt organisert kriminalitet. Dessuten etablerer det nye trusselbildet et perspektiv på utviklingsland som omfatter systematisk undertrykking av folkegrupper ved sult og sykdom, sosial marginalisering og miljøødeleggelser.
På denne måten blir internasjonal sikkerhet ivaretatt. Den uttrykkes videre i de postulerte avtalene om borgerlige og politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (som Generalforsamlingen vedtok i 1966). Samtidig driver kommisjonen en bevisst avmilitarisering av sikkerhetskonseptet, for eksempel når den viser til at en internasjonal influensaepidemi i 1919, med anslagsvis 100 millioner døde på et år , krevde flere ofre enn de blodige kampene under hele første verdenskrig: ”Any event or process that leads to large-scale death or lessening of life-chances and undermines States as the basic unit of the international system is a threat to international security.” (TCC, 12)
(b) Kjernen i FN-Charteret danner sammen med Sikkerhetsrådets autorisering et allment voldsforbud, som bare tillater egnede sanksjoner dersom noen handler i strid med bestemmelsene. Bortsett fra tvangstiltak som FN selv bestemmer over, er det generelle voldsforbudet bare regulert av en snevert definert rett til selvforsvar, i tilfelle et entydig identifiserbart og umiddelbart truende angrep. Kommisjonen styrker på den ene siden Sikkerhetsrådets bestemmelsesprerogativ overfor de stormaktene som påberoper seg retten til preventive angrep. På den andre siden insisterer kommisjonen på Sikkerhetsrådets rett til militær intervensjon: ”Collectivly authorized use of force may not be the rule today, but it is no longer an exeption” (TCC, 81). Kommisjonen vektlegger også inngrep i indre statlige konflikter: “We indorse the emerging norm that there is a collective international responsibility to protect, execisable by the Security Council authorizing military intervention as a last resort, in the event of genocide and other large-scale killing, ethnic cleansing or serious violations of international humanitarian law which sovereign Governments have proved powerless or unwilling to prevent.” (TCC, 203)
På grunnlag av analysen av nåværende feil og mangler, kritiseres den upålitelige selektiviteten som forekommer når lignende, relevante tilfeller behandles (TCC, 86-88, 201). Rapporten fremlegger forslag:
– om en mer nøyaktig spesifisering av mulige sanksjoner og overvåkningen av dem;
– om en mer tilmålt differensiering mellom fredsbevarende (peace-keeping) og fredsskapende (peace-enforcing) oppdrag;
– om en balansert utjevning av fredsskapingens konstruktive oppgaver etter en konflikt (post-conflict peace-building), oppgaver FN ikke kan unnlate å utføre etter en militær intervensjon; og
– om strenge betingelser, der kun legitim maktbruk er tillatt (seriousness of threat, proper purpose, last resort, proportional means, balance of consequences).
Kommisjonen kommenterer likevel ikke spørsmålet om hvilke konsekvenser det vil ha for den humanitære folkeretten, når den militære maktanvendelsen overføres til et verdenspoliti: når militære styrker utfører et oppdrag som er vedtatt av Sikkerhetsrådet, handler det ikke lenger om en siviliserende begrensning av voldshandlinger. Rollen som politi forplikter til maktbruk for å sikre verdensborgernes fundamentale rettigheter, enten de må beskyttes mot sin egen regjering eller mot annen maktmisbruk.
(c) Følger man den rene ordlyden i Charteret, finnes det en spenning mellom artikkel 2, nr. 17, som på den ene siden ser ut til å bekrefte den klassiske Folkerettens intervensjonsforbud, og kapittel VII som på den andre siden gir Sikkerhetsrådet rett til å utføre intervensjoner. I praksis har denne inkonsistensen lammet Sikkerhetsrådet ofte, spesielt i tilfeller med humanitære katastrofer, som har eskalert fordi forbryterske regimer eller deres medskyldige har hevdet en ”suverenitet”. Det internasjonale samfunnet bryter sin forpliktelse til å verne om Menneskerettighetene overalt i verden, når det ikke interveneres ved massemord, massevoldtekter, etnisk rensing, fordrivelse, sultkatastrofer og epidemier (TCC, 200-203). Kommisjonen minner om at FN ikke ble opprettet som et utopisk prosjekt. Sikkerhetsrådet skulle snarere utforme ”prinsipper” med tilstrekkelig ”politisk makt” til å underlegge internasjonale relasjoner en bindende rett (TCC, 13f.).

Forutsatt en vedvarende desentralisering av voldsmonopolet, kan dette bare fungere, dersom Sikkerhetsrådet oppnår så stor autoritet at det kan tilskrive seg selv sanksjonspotensial ved å bruke FN-rettens forrang overfor alle samarbeidende medlemmer. Forslagene til reform av Sikkerhetsrådet – med hensyn til sammensetning, valgordning og utrustning – ville styrke samarbeidsberedskapen til potente medlemsstater. Dessuten ville en reform av Sikkerhetsrådet redusere innflytelsen til supermaktene, som på grunnlag av sin historie har vanskelig for å endre sin selvbevissthet fra autonom aktør til medspiller.
Nødvendigvis må voldsforbudet og fundamentale menneskerettigheter håndheves overfor enkelte motstrebende eller ikke-fungerende nasjonalstater, ved hjelp av ressursene til de forente medlemsstatene. Hver av de andre forente medlemsstatene monopoliserer som før midlene for legitim maktbruk. Som eksempelet EU viser, er ikke dette en helt urealistisk premiss, men på det overnasjonale nivået er det ennå ikke realisert. I denne sammenhengen står anbefalingen om at Sikkerhetsrådet skal samarbeide tettere med regionale forbund. For det er tydelig at nært lokaliserte stridskrefter har et spesielt ansvar for å gjennomføre FN-oppdrag i sin egen region.
Under forutsetning om at statlig voldsmonopol kan utnyttes til å utføre rettslige vedtak fra høyere hold, kan vi elegant løse det dogmatiske spørsmålet om statenes ”suverene likhet”: ”In signing the Charta of the United Nations, States not only benefit from the privileges of sovereignty but also accepts its responsibilities. Whatever perceptions may have prevailed when the Westphalian system first gave rise to the notion of State sovereignty, today it clearly carries with it the obligation of a state to protect the welfare of its own peoples and meets its obligations to the wider international community.” (TCC, 29) Nasjonalstaten har som før flere effektive verktøy, men den opererer nå i rollen som agent for Verdenssamfunnet – og kan derfor også handle galt. Den suverene staten har oppgaven med å garantere grunnleggende menneskerettigheter innenfor det nasjonale; denne funksjonen fyller forfatningsstaten på oppdrag av sine demokratisk forente statsborgere. I egenskap av å være folkerettssubjekter – som verdensborgere – får disse statsborgerne samtidig en form for rettsgaranti fra FN. I henhold til dette griper Sikkerhetsrådet inn når en enkelt regjering ikke lenger er handlekraftig eller handlingsvillig.
(d) Mens Folkeforbundet skulle bestå av en avantgarde av liberale stater, var FN fra begynnelsen av innrettet mot å inkludere alle stater. FN omfatter i dag ved siden av liberalt forfattede stater også autoritære stater, ofte despotiske og forbryterske regimer som med sine handlinger bryter med den formelt anerkjente ordlyden i Charteret, og som dermed bryter med FNs resolusjoner. Slik oppfylles en nødvendig betingelse for verdensforfatningens universale gyldighet (Geltung), men dennes myndighet blir samtidig dementert. Denne bevisste spenningen mellom faktisitet og gyldighet viser seg på drastisk måte når veto-berettigede stormakter bryter menneskerettighetene og samtidig kan blokkere alle Sikkerhetsrådets vedtak som rettes mot dem. Av lignende grunner er troverdigheten til andre institusjoner og fremgangsmåter korrumpert i og med anvendelsen av to ulike standarder. Dette gjelder spesielt for menneskerettighetskommisjonens arbeid, som nå skal omformes fullstendig: ”Standard-setting to reinforce human rights cannot be performed by States that lack a demonstrated commitment to their promotion and protection.” (TCC, 283)
På den andre siden legger høydeforskjellen mellom norm og virkelighet omvendt et tilpasningspress på autoritære medlemsstater. Den endrede internasjonale oppfatningen og utestengelsen av stater som bryter med etablerte sikkerhets- og menneskerettighetsstandarder, har ført frem til et prinsipp om folkerettslig anerkjennelse. Effektivitetsprinsippet er grunnnlaget for anerkjennelsen av den suvereniteten en stat påberoper seg for å opprettholde rett og orden på eget territorium. Dette prinsippet er i dag langt på vei fortrengt av legitimitetsprinsippet. Regelmessige rapporter fra observerende organisasjoner som Human Right Watch eller Amnesty International bidrar i stor grad til å svekke legitimiteten til stater som begår urett.
I denne sammenhengen er anerkjennelsen av en internasjonal straffedomstol av spesiell betydning. En domstol som kunne spesifisere overtredelser av folkeretten og i fremtiden kunne kontrollere aktuelle beslutninger fra Sikkerhetsrådet, ville ha en presedens som ikke bare ville styrket overnasjonale lovers innflytelse over stater med dårlig rykte som påberoper seg suverenitet. Den ville også generelt sett styrke FNs autonomi overfor statlige voldsmonopoler, og gi en autoritativ stemme til en diffus verdensoffentlighet, som hisser seg opp over politiske masseforbrytelser og regimer som begår overgrep.

V
Dermed når vi spørsmålet om legitimitetsbehovet og legitimitetsevnen i forhold til politiske avgjørelser i internasjonale organisasjoner. Disse har et grunnlag i multilaterale overenskomster mellom suverene stater. Når organisasjonene blir belastet med oppgaven om å «regjere hinsides nasjonalstaten», blir legitimitetsbehovet deres så stort at det overskygger spørsmålet om hvordan og i hvilken grad legitimitet skal oppnås. Her utnyttes folkerettslig forpliktende avtaler som i beste fall er inngått mellom demokratiske forfatninger som bygger på avtaler mellom partier. Dette misforholdet synes også å gjelde FN, som skal vokte over sikkerheten og sørge for at menneskerettighetene blir overholdt.
Reformkommisjonen anbefaler å inkludere NGOer i Generalforsamlingens høringer (TCC, 24), noe som i det minste ville øke den offentlige aksepten for FNs avgjørelser. Kanskje kunne forbindelser på tvers av nasjonale parlamenter avhjelpe denne prosessen videre. Konvensjonen som tilsier at «ytre anliggender» hører til den utøvende maktens indre anliggender, ville i alle fall bli ugyldig hvis statlig suverenitet flyttes fra egen avgjørelse til en avgjørelse truffet av flere. Men la oss ikke innbille oss noe: slike reformer, hvor mye vi enn ønsker dem, er ikke tilstrekkelig til å opprette en forbindelse mellom overnasjonale avgjørelser og demokratisk velfungerende, statlige legitimeringskanaler. Det vil fortsatt bestå en kløft.
På den annen side presser det seg frem et spørsmål: ved at et reformert Sikkerhetsråd og en universelt anerkjent internasjonal straffedomstol (ISTGH) samarbeidet, ville det da oppstå et legitimitetsbehov for å bygge bro over kløften mellom dem? Et nærmere blikk viser at legitimitetsspørsmålet for det overnasjonale nivået må besvares på en annen måte enn for det transnasjonale nivået. Så langt som Folkeretten følger en motsetningsfylt logikk i utvidelsen og presiseringen av Menneskerettighetene, og internasjonal politikk orienterer seg mot denne utviklingen, tilkommer det på overnasjonalt nivå snarere oppgaver av juridisk enn av politisk natur. Først i et verdenssamfunn med en politisk forfatning ville det bli slik. Det er to grunner som taler for at en implementering av en reformert verdensorganisasjon er tilstrekkelig i en (til å begynne med ennå underinstitusjonalisert) verdensoffentlighet, dvs. for tilstrekkelig å legitimere avgjørelsene til begge de sentrale, men ikke-majoritære organisasjonene. Vi kan anta at Sikkerhetsrådet følger rimelige regler, dvs. at det på ikke-selektiv og upartisk måte behandler rettslige spørsmål om fredssikring og opprettholdelse av menneskerettighetene. Og antar vi videre at ISTGH har analysert og bestemt hovedinnholdet dogmatisk (en gang karakterisert som folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og angrep). På et slikt grunnlag kunne FN få en form som medførte en verdensomspennende konsensus på tre områder: For det første ville samforståelsen påvirke den politiske målsettingen i et materielt utvidet sikkerhetskonsept. For det andre ville den forholde seg til det juridiske grunnlaget for ratifiserte menneskerettighetsavtaler og folkerettslige konvensjoner (dvs. det folkerettslige kjerneområdet til ius cogens), som alle er vedtatt av FNs Generalforsamling og ratifisert av mange stater. For det tredje ville denne forståelsen angå måten et reformert FN jobber på. Denne praksisen kunne regnet med anerkjennelse, hvis den (som vi antar) ville holde seg til prinsipper og fremgangsmåter som reflekterer resultatet av langvarige, demokratiske innlæringsprosesser. Eksempelhistorier fra pålitelige demokratier fremstiller et legitimeringsforsøk, som enhver kan tenke over. Tilliten til den normative kraften i dagens juridiske prosesser kan bli svekket, dersom et legitimeringsforsøk innebærer andre utslag enn de som er kjent fra sterke demokratier.
Å anta og antyde en konsensus forklarer imidlertid ikke hvorfor vi tiltror verdensoffentligheten en kritisk funksjon. Allerede Kant var optimist på dette området, fordi «lovbrudd et sted på jorden blir opplevd av alle». Beslutningene som treffes på internasjonalt nivå om krig og fred, rett og urett, blir i dag faktisk mottatt med bred oppmerksomhet og kritisk reaksjon – som ved intervensjonen i Vietnam, Kosovo og Irak, eller i tilfeller som Pinochet, Milosevic og Saddam. Det ellers fraværende verdenssamfunnet tilpasser seg i hvert enkelt tilfelle, og reagerer spontant på avgjørelser som får visse konsekvenser. Moralsk indignasjon som oppstår ved omfattende brudd på menneskerettighetene, åpenbare overtredelser av voldsforbudet, medfølelse med ofrene for humanitære katastrofer og naturkatastrofer danner langsomt en impuls av verdensborgerlig solidaritet, også på tvers av ulikheter i kultur, livssyn og religion.
De negative pliktene i en universalistisk rettferdighetsmoral – dvs. plikten til å ikke begå forbrytelser mot menneskeheten eller å drive angrepskrig – er forankret i alle kulturer, og korresponderer heldigvis med en juridisk presisert standard. På grunnlag av disse rettferdiggjør FNs institusjoner sine beslutninger. Denne basisen er likevel for liten for transnasjonalt fremforhandlede, regulative beslutninger, som går ut over klassiske statsoppgaver som sikkerhet, rett og frihet. I fordelingsrelevante spørsmål oppstår det et legitimitetsbehov, som bare kan tilfredsstilles på demokratisk vis (om enn snarere på en slett enn en rettferdig måte). Men denne mulige veien er stengt på transnasjonalt nivå, så snart man oppgir drømmen om en verdensrepublikk. Dermed oppstår en manko på legitimitet, noe som i økende grad blir forstått som et problem. Til slutt vil jeg karakterisere tre reaksjoner på denne utfordringer.

De Forente Nasjoner gir en riktig beskrivelse av legitimitetsbehovet som oppstår med regjeringsformer «hinsides nasjonalstaten», men FN møter disse med en hjelpeløs appell (a). Fra nyliberalt og rettspluralistisk perspektiv fremstiller ikke dette problemet noen fare for status quo, fordi konsepsjonen av et privatrettslig verdenssamfunn innebærer en deflasjon av kravene til legitimitet. Men å påberope seg myndighet overfor ikke-majoritære organisasjoner, vil ikke være nok (b). Det er mulig å antyde at en uriktig økonomisk teori ligger til grunn for nyliberale forsøk på å ufarliggjøre legitimitetsproblemene. Hvis en da vil snu opp ned på politisk regulerte livsområder til fordel for markedets styringsmekanismer, utløser det et ubehagelig spørsmål: Kan vi ta ansvar for en verdensomfattende restriksjon av det politiske handlingsrommet (c)?
(a) Utvidelsen av begrepet om internasjonal sikkerhet forbyr det internasjonale samfunnet å stoppe opp ved sentrale oppgaver som freds- og menneskerettighetspolitikk. Egentlig skulle FNs økonomiske og sosiale råd kombinere disse og ta oppdrag innen global næringspolitikk. Men på dette feltet møtte FN raskt veggen. Oppbyggingen av et internasjonalt næringsregime er fullført utenfor FNs hegemoni. Denne erfaringen reflekteres i en forsiktig konklusjon: «Decision-making on international economic matters, particularly in the area of finance and trade, has long left the United Nations and no amount of institutional reform will bring it back.» (TCC, 274) Med forutsetningen om medlemmenes suverene likhet, er FN mer tilpasset en normativt regulert konsensusdannelse enn politisk tilkjempet utligning av interesser. FN er altså ikke egnet til utforming av politiske retningslinjer.
På den andre siden er også Global Economic Multilaterals (GEMer) – i første rekke Verdens Handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken (WB) og Det Internasjonale Pengefondet (IMF) – langt unna en posisjon til å løse disse oppgavene. Først en ny sikkerhetskonsensus former et perspektiv som ser disse oppgavene som en helhet. I denne sammenhengen ser man en «sektoral fragmentering» i internasjonale organisasjoners samarbeid. Selvreferensielt lukkede kretsløp i kommunikasjonen mellom finansministerier og internasjonale valutainstitusjoner, mellom utviklingsministre og internasjonale utviklingsprogram, mellom miljøvernministre og internasjonale miljøorganisasjoner, hindrer en adekvat forståelse av problemene: «International institutions and States have not organized themselves to address the problems of development in a coherent, integrated way, and instead continue to treat poverty, infectious disease an enviromental degradation as stand-alone threats. […] To tackle the problems of sustainable development, countries must negotiate across different sectors and issues, including foreign aid, technology, trade, financial stability and development policy. Such packages are difficult to negotiate and require high-level attention and leadership from those countries that have the largest economic impacts.» (TCC, 55f.)
Kravet om en institusjon, hvor ikke bare regjeringsdelegasjoner med spesialkompetanse, men også representanter fra andre ansvarlige styringsorganer treffes for å diskutere problemer i sin sammenheng og behandle dem fleksibelt, kan en også forstå som et implisitt svar på et rettspluralistisk forsvar for en «disaggregert verdensorden». De uforpliktende regjeringsmøtene i G8, eller ad hoc-koalisjonsmøtene til G20 og G77, danner nok ikke noe overbevisende perspektiv for å opprette en stabil innenrikspolitikk på verdensnivå. Med unntak av USA og Kina (og kanskje også Russland) egner ikke dagens nasjonalstater seg til rollen som verdenspolitiske, handlekraftige aktører. De måtte da ha samlet seg til kontinentale eller subkontinentale konstellasjoner, uten dermed å måtte ta et større demokratisk underskudd med på kjøpet.
(b) Det motsatte forslaget til denne visjonen om en verdensomspennende innenrikspolitikk har fordelen at den knytter an til en struktur av de eksisterende global policy networks. Etter rettspluralistenes oppfatning vokser transnasjonale nettverk frem fra det differensierte verdenssamfunnets funksjonelle behov. De transnasjonale nettverkene fortetter kommunikasjonen mellom de fungerende systemer. Til nå har disse bestått av nasjonale forfatninger, men er i dag grenseoverskridende. Informasjonsstrømmen gjennom ulike kanaler, støtter en umiddelbar regeldannelse, styrker koordineringen og utjevningen av standarder, oppmuntrer og regulerer konkurransen og moderniseringen, i tillegg til å stimulere læringsprosesser på gjensidig måte. Utover nasjonalstaten blir vertikale, maktbaserte avhengighetsforhold mindre; de blir redusert bak funksjonelle forbindelser og horisontal innflytelse. Anne Marie Slaughter forbinder denne analysen med en tese om disaggegering i statlig suverenitet.
Fra dette perspektivet vinner de ytelsene og utvekslingsrelasjonene som er funksjonelt spesifisert, overfor den territorialt organiserte makten. De transnasjonale nettverkene kan dermed ha en virkning tilbake på sine nasjonale regjeringer, som inngår avtaler og er viktige medspillere. Nasjonalstatens suverenitet splittes horisontalt av desintegrerende krefter. Den statlige suvereniteten oppløser seg slik i summen av aktører som har delmakt. Staten mister evnen til selv å bestemme sitt kompetanseområde, og til å opptre med autoritet i innenriks- og utenrikspolitikken. Dette bildet av den statlige suverenitetens oppløsning belyser samtidig hvordan nasjonalstatlig organisert folkesuverenitet kobles fra regulatoriske avgjørelser med betydning for nasjonale samfunn: kompetansen og beslutningene overføres til GEMene. Formelt forblir disse innenfor den aktuelle regjeringens politiske ansvarsområde, men blir samtidig de facto unndratt offentlig kritikk og velgernes egne meninger – på deres nasjonale arena. På den annen side: «hinsides nasjonalstaten» finner man ikke noe substitutt for mangelen på legitimitet.
Dette legitimitetsspørsmålet besvarer Slaughter med et forslag, som snarere bringer problemet frem i dagen enn å besvare det: «The members of government networks [must] […] first […] be accountable to their domestic constituents for their transgovernmental activities to the same extent that they are accountable for their domestic activities. Second, as participants in structures of global governance, they must have a basic operating code that takes account of the rights and interests of all peoples.» Men overfor hvem er delegerte tjenestemenn ansvarlige, når de inngår multilateralt forpliktende avtaler som deres nasjonalstatlige velgere ikke aksepterer? Hvem definerer de berørte statenes interesse, når forhandlingsmakten er så asymmetrisk fordelt i internasjonale organisasjoner? Militær makt og økonomisk innflytelse er skjevt fordelt mellom de deltagende landene.
Bedre utsikter har den nyliberale forsvarsstrategien, som går inn for å avlaste påstått overdrevne krav om legitimering. Demokratisk valgte regjeringer kan legitimere en bruk av utsendinger i forhandlingene med internasjonale organisasjoner. Denne mekanismen skal også være tilstrekkelig demokratisk for internasjonale overenskomster, selv når ingen åpen, demokratisk debatt finner sted i hjemlandet. Den skjeve maktfordelingen i GEMene representerer ikke noe problem etter denne oppfatningen, siden representative forsamlinger likevel fremstiller en gal modell. Det som mangler av legitimitet skal fremfor alt utlignes av de ansvarlige saksbehandlernes rasjonalitet og evne til egen legitimering – i tillegg til større transparens i forhandlingene, bedre informasjon om de berørte parter og til nød deltagelse fra NGOer. Forbildet er profesjonaliteten i ikke-majoritære instanser med myndighet til å treffe avgjørelser: «Contemporary democracies have assigned a large and growing role to non-majoritarian insitutions, such as the judiciary […] and central banks. […] The accountability of international institutions, particularly global ones, may compare favourably to these domestic analogues.»
Men disse behjelpelige analogiene fører på ville veier. Sentralbankenes uavhengighet lar seg forklare med (den for øvrig kontroversielle) forutsetningen om at stabilisering av valutaer bygger på intervensjoner som kan overlates til eksperter. Derimot griper avgjørelsene til GEMene inn i politisk omstridte, nasjonalstatlige interessesituasjoner, noen ganger berører de også sosialøkonomiske strukturer. WTO har derfor utrustet seg med et konfliktråd (Dispute Settlement) og en appellinstans (Appelate Body), som skal ta hensyn til en eventuell tredje part. De bestemmer for eksempel i konflikter mellom næringsinteresser på den ene siden og helse-, miljø-, forbruker- eller arbeidstagerinteresser på den andre. Dermed blir underskuddet på legitimitet i WTO tydelig, helt i strid med en ikke-majoritær domsinstans, hvis «rapporter» skal fungere som forpliktende «dommer».
I en forfatningsstat er domsavsigelsen legitimert av at domstolen anvender demokratiske lover og at rettslige kjennelser kan korrigeres av den politiske beslutningsprosessen. I WTO finnes det ingen lovgivende instans som kan anføre retningslinjer for internasjonale handelsnormer eller som kan forandre dem. Fordi tungrodde multilaterale forhandlinger ikke erstatter den lovgivende myndigheten, fyller organene i WTOs konfliktråd rollen som lovgiver, når de med sine detaljerte rapporter dannner presedens. Uten synlig legitimitet kan de fremforhandlede – folkerettslige – forpliktelsene gripe inn i nasjonale rettssystemer, og tvinge frem sensible tilpasninger (som i den berømte hormonstriden mellom USA og EU).
(c) Argumentet for å avlaste governmental policy networks’ overdrevne legitimeringskrav, ville kun gjelde på betingelse av at GEMene skulle operere som del av en liberal, verdensomspennende næringslivsforfatning. Dette for å gjennomføre en verdensomspennende deregulering av markedene og for å unngå statlige maktinngrep. Det består et slektskap mellom den nyliberale intensjonen om et verdensomfattende «privatrettsamfunn» og organisasjonsstrukturen i GEMer, som blir påvirket fra regjeringshold og er byråkratisk preget. Enhver form for global governance ville bli overflødig hvis en på den ene siden skulle dele arbeidet mellom å integrere verdenssamfunnet gjennom liberaliserte markeder, og på den andre siden skyve sosiale og miljømessige forpliktelser over på nasjonalstaten. Fra dette perspektivet er visjonen om en verdensomspennende innenrikspolitikk farlig svermeri.
Så hvor ligger den virkelige faren? President Bush gjorde inntrykk med å utvikle et samfunnsprosjekt i anledning 20-årsmarkeringen for grunnleggelsen av The National Endowment for Democracy , men kan ikke av den grunn hevde noen global tilslutning. Den såkalte Washington Consensus støtter seg snarere på en feilaktig og høyst omstritt teori, mer presist på hovedtesene til The Chicago School, med en bestemt variant av moderniseringsteorien. Problemet er at disse teoriene, som alle andre, ikke nødvendigvis stemmer. Foruroligende er snarere virkningen av en langvarende nyliberal omstrukturering av verdensøkonomien. Politikken som reformerer politisk regulerte områder til markedsmekanismer, bidrar på sikt til en stabilisering, fordi et politisk klimaskifte blir vanskeligere når handlingsrommet for politisk inngripen krymper. Den politisk gjennomførte selvbegrensningen av det politiske handlingsrommet er foretatt til fordel for systematisk autopilotpolitikk. Fremtidige generasjoner kan dermed være fratatt nettopp de midlene som er nødvendige for å korrigere den kursen en i dag har slått inn på – og det dreier seg om midler som er demokratisk helt nødvendige. Selv om en nasjon «bevisst og demokratisk bestemmer seg for å bli en ‘konkurransestat’ fremfor en ’velferdsstat’», ville en slik demokratisk beslutning ødelegge sitt eget grunnlag. En slik avgjørelse kan føre til en organisering av samfunnet, som gjør det umulig å gjøre om beslutningen på demokratisk vis.
Denne konsekvensanalysen er ikke viktig bare hvis de nyliberale prognosene slår feil. Selv hvis de teoretiske antagelsene slår til grosso modo, kunne den gamle vendingen om «kapitalismens kulturelle motsetninger» få ny betydning. Selv i Vesten, som startet den kapitalistiske moderniseringen og som fortsatt leder an, finnes flere konkurrerende samfunnsmodeller. Ikke alle vestlige nasjoner er rede til å akseptere de kulturelle og sosiale belastningene som vil inntreffe ved en manglende utligning av velstand, verken nasjonalt eller i global sammenheng. Nyliberale krefter kan forårsake belastninger når de krever hurtig velstandsvekst. Langt større er interessen for å opprettholde et visst politisk handlingsrom i andre kulturer. Med tilgangen til verdensmarkedet og tilslutning til dynamisk modernisering av samfunnet, viser de innsatsvilje til å tilpasse egen livsform, uten å oppgi denne for importert livsstil. De mange kulturelle livsformene i det pluralistiske verdenssamfunnet – the multiple modernities – passer ikke sammen med et politisk svekket og fullstendig deregulert samfunn, som henger sammen via verdensmarkedet. Der ville nemlig de ikke-vestlige kulturene, som er dominert av andre verdensreligioner, bli fratatt sitt handlingsrom. Dette handlingsrommet trenger de, for å bruke egne ressurser og sette seg selv i stand til selv å gjennomføre de store, moderne løftene.

Norsk oversettelse av Habermas-samtalen

Se norsk oversettelse av Argumentets tvangløse tvang som er utgitt i forrige nummer av Replikk.

Next page →