Hvordan være «som folket» og være «seg selv» samtidig

I Skandinavia, og spesielt i Norge, hyller man på den ene siden det folkelige og på den andre siden det autentiske politikeridealet om hverandre. Dyrkelsen av disse delvis motstridende idealene foregår nærmest til det ekstreme. Men, hva vil det egentlig si å skulle måtte være «seg selv» og være «som folket» samtidig?

Tekst Magnus Hoem Iversen

Illustrasjon Hanne Dale

«Jeg er en enkel mann fra landet» Thorbjørn Jagland (Ap) NTB, 12. November 1992

«Jeg er en enkel mann fra landet» Ansgar Gabrielsen (H) uib.no, 17.juni 2002

«Jeg er en enkel mann fra landet» Ola T. Lånke (KrF) i dag.no, 26. Juni 2004

«Jeg er en enkel mann fra landet» Bjarne Håkon Hanssen (Ap) VG, 19. April, 2007

«Jeg er en enkel mann og det er mange andre også» Herman Friele (H) Bergens Tidende, 7. Juni 2008

«Jeg er en enkel advokat» Fabian Stang (H) Journalisten, 31. august 2007

 

Hvorfor blir vi, hver bidige valgkamp, dratt inn i det furupregede huset til Sindre Finnes og Erna Solberg? Hvorfor renner Facebook og Instagram over av politikerbilder der politikerne er «ute blant folket», eller av typiske «backstage»-bilder der vi blir med bak fasaden og inn i hverdagslivet til politikerne? Som for eksempel de bildene der Siv Jensen sminker seg i heisen på vei til et viktig møte, eller bilder av Sivs fredagspizza og den fiskesuppen hun lagde her om kvelden. Og, hva er greia med politikerne og alle bildene av dem sammen med dyr? Hvorfor lar politikerne seg avbilde med bensinstasjonsboller, frossenpizza og pølse i brød til besvimelse? Og sist, men ikke minst, hvorfor gjentar Sylvi Listhaug atter en gang at hun er seg selv, og at det, det kan ingen gjøre noe med?

Det korte svaret er at politikerne ønsker at velgerne skal stole på dem, og at det finnes mange veier til tillit. I denne artikkelen ønsker jeg å presentere to konsepter som er sentrale for å vinne velgernes hjerner og hjerter i Skandinavia, og spesielt i Norge: folkelighet: «Jeg er som dere!» og autentisitet: «Jeg er meg selv!».  

 

Snarveier til informasjon

Hvorfor er denne typen konsepter viktige? I møte med store mengder informasjon, tar velgere snarveier. Dette er hverken nytt eller kontroversielt. Å sette seg inn i alle sakers detaljer og spissfindigheter innebærer en enorm kostnad i form av tid. For å orientere seg i politiske saker tar en derfor gjerne snarveier via ekspert-meninger, journalistikk eller opinionsledere i ens eget sosiale nettverk. Dette gjelder for så vidt ikke bare politiske beslutninger, men også andre mer hverdagslige avgjørelser. For eksempel, se for deg all den intense «googlingen» som kreves og spørsmålene som skal besvares når du trenger ny mobiltelefon. Da er det fint å kjenne «hun med peiling» på teknologiske duppedingser.

Folks bruk av slike tankesnarveier strekker seg forbi kunnskap om politiske saker og standpunkt. Også i det mer personlige møtet mellom velger og politiker tar man snarveier for å raskest mulig vurdere om akkurat denne personen er til å stole på.

Det er i slike situasjoner kategoriene folkelighet og autentisitet kommer inn i bildet. Logikken, som kategoriene utgjør, er aktiv både fra tilbudssiden og på mottakersiden i den politiske kommunikasjonen. Blant velgere vet vi at slike kategorier er viktige for deres vurderinger av ledere, og  samtidig er vissheten om slike dimensjoner livsviktig fra et politisk hold. Karl Rove, den beryktede rådgiveren til George W. Bush, brukte sine «tre spørsmål enhver velger stiller en kandidat» som ledestjerne i sitt arbeid: Er han en sterk leder? Kan jeg stole på ham? Bryr han seg om sånne folk som meg? Det siste spørsmålet kan man også omformulere til: Er han omtrent som meg? Som oss? Disse spørsmålene korresponderer til de tre dimensjonene av ethos fra retorikkfaget, altså: kompetanse, karakter og velvilje.

Det er lett å kritisere denne typen tankesnarveier som slike spørsmål utgjør, for å være irrelevante, ja, til og med for å være usunne ledd, i en viktig demokratisk meningsdannelse. I denne teksten er det ikke mitt ærend å felle en normativ dom over denne typen aktivitet – jeg er ikke interessert i å slå fast om folkelighet og autentisitet burde være mer eller mindre relevante. Jeg er kun interessert i om disse konseptene er aktive og virksomme – om de faktisk er i bruk ute blant folk, og er noe som oppleves som relevant i vurderingen av enkeltpolitikere.

 

Personalisering av politikken

Dyrkingen av det folkelige og det autentiske er en del av en mye større samfunnsbevegelse: individualiseringen av det moderne samfunnet, og personaliseringen av politikken mer spesifikt. Ifølge teorien om politikkens personalisering har enkeltpolitikere blitt mer viktige generelt, og politiske ledere spesielt.

Følgelig kommuniserer politiske ledere sin politiske persona til velgerne som i stadig større grad vurderer og bedømmer personlighetstrekk når de skal gjøre seg opp en mening om dem som vil lede landet. Velgerne orienterer seg mer enn før mot enkeltpolitikerne, på bekostning av de politiske partiene og organisasjonslivet. Noen, som statsviteren James Walter, vil også hevde at dette går utover velgernes tilhørighet til konkrete ideologier.

Selv om forskere på feltet hevder at personaliseringen brer om seg, er ideen om et personlig bånd mellom hersker og følger, eller politiker og velger, ikke akkurat ny. Ethos, som kort forklart beskriver talerens troverdighet, ble opprinnelig unnfanget som en emosjonell dimensjon og har vært en sentral interesse for retorikkfaget siden Aristoteles presenterte den som en av tre bevisformer i politiske taler. Men, dimensjonen får økt sprengkraft i møtet med moderne medieteknologi. Utviklingen får bensin fra både teknologisk utvikling, som til eksempel hvordan fjernsynet har en tendens til å få oss til å fokusere på enkeltindivider, men også fra medielogikk som ofte favoriserer enkeltskjebner og enkeltpersoner.

 

Det symbolske og emosjonelle båndet mellom ledere og følgere: Folkelig nærhet

Som følge av politikkens personalisering og på grunn av et behov for å ikke fremstå som fjerne herskere, dyrker tilsynelatende hele den politiske sfæren i vesten en eller annen form for «ordinary guy rhetoric». I USA brukes ofte kjappe indikatorer som «hvem-ville-du-tatt-en-øl-med»-faktoren for presidentkandidatene.

Ifølge sosiologen Jean Paul Daloz er det helt nødvendig for ledende politikere å vise en form for nærhet til folket med jevne mellomrom og på en rekke forskjellige måter. Daloz forstår dette som en helt sentral mekanisme som bidrar til å bygge legitimitet for eliten (i dette tilfellet den politiske) og deres makt. Men, i Daloz forståelse holder det ikke å bare være nær. Man må stadig balansere nærheten med en viss distanse, eller eminense. For Daloz er denne prosessen ambivalent og selvmotsigende av natur. En politiker skal være vanlig nok til å kunne være en representant for andre folk, men samtidig ekstraordinær nok til å faktisk kunne representere folket – og for å kunne lede dem. Men, for å opprettholde denne spenningen er det nødvendig med en balanse mellom nærhet og distanse, og i tillegg må politikerne kunne kommunisere disse to størrelsene til folket samtidig.

Nærhet kan kommuniseres på en rekke ulike måter. Eksempelvis geografisk, altså basert i en konkret fysisk nærhet («Jeg lever blant dere!»), eller det kan skje ved å kommunisere en sosial nærhet («Jeg er som dere!»), en identitetsmessig nærhet («Jeg er en av dere!» Her er det snakk om arbeideren som stiller seg på en eske på fabrikkgulvet), en nedlatende nærhet («Jeg står over deg, men jeg kan hjelpe deg med ressursene mine»), en konkret nærhet («Jeg er tilgjengelig her og nå – jeg lytter til deg») og sist, men ikke minst, en beskjeden nærhet («Jeg tror ikke jeg er bedre enn deg»).

Politikerne kan på den annen side vise distanse gjennom sosiale dimensjoner (ved for eksempel å vise at de har tilgang til andre samfunnseliter og evnene til å håndtere dem. De kan omgås kongelige og andre statsledere uten problem), gjennom kompetanse (talekunst, teknisk kunnskap, utdanning), ved å være eksemplarisk eller et ideal (ved å være en inkarnasjon av verdier samfunnet respekterer og setter høyt – «den beste blant oss»), gjennom substans (omfordeling av rikdom, generøsitet, veldedighet), eller gjennom synlige tegn på høyverdighet og rikdom (ved å vise at de har fine biler, luksusobjekter, og så videre).

En sentral innsikt er at disse dimensjonene spiller seg ut svært ulikt fra kultur til kultur. Daloz skriver blant annet om et eksempel fra Nigeria hvor en «big man» som har oppnådd velstand og politisk makt gjerne viser distanse til resten av folket ved å bygge et ordentlig påkostet og imponerende hus. Men, «the big man» kan samtidig vise nærhet ved å bygge dette huset midt i slummen han vokste opp i. Til sammenligning er det hos franske statsledere vanlig med en viss grad av «påfallende forbruk» hos den politiske eliten. De ses ofte med luksusgjenstander (klær, klokker, biler), har en imponerende «entourage», og gjerne glamorøse ektefeller. Men også i andre dimensjoner finnes det aksept for distanse. Politikerne viser for eksempel ofte elite-manerer som tydelig signaliserer at de hører hjemme i en herskerklasse. Et eksempel her er landets president, Emmanuel Macron, som har en særfransk kombinasjon av utdanning, retorisk stil og en form for ekstremt selvsikkert lederskap som på sett og vis bare kan bli godt mottatt i nettopp Frankrike.

Det motsatte er tilfellet i Norden. Her har kravet til nærhet blitt strukket til det Daloz kaller «extreme cases». Fremfor påfallende forbruk, er det her snakk om «conspicious modesty» – påfallende beskjedenhet. Dette gjelder både manerer, i klesveien, hva slags objekter man omgir seg med, og så videre. I Daloz’ intervjumateriale finner man eksempler på politikere som gjerne skulle hatt en mye finere bil, men som vet at de ikke bør ha dette mens de er politiker.

Daloz’ fagfeller Anne Krogstad og Aagoth Storvik er i stor grad enige i dette bildet av Norden, og har i en komparativ studie av Frankrike og Norge kommet frem til at den norske konteksten fordrer en helt spesiel form for karisma. Der det franske samfunnet i mye større grad setter pris på en synlig form for kompetanse, sjarm og «excellence», henter norske politikere sin appell fra det forskerne kaller «ordinary human charisma». Norske politikere er med andre ord en form for hverdagshelter.

Ifølge antropologene Erik Henningsen og Halvard Vike har en form for «bønder-i-byen»-identitet preget den norske politikerrollen. Medieforsker Eirik Esperås argumenterer for en sammenheng mellom denne dyrkingen av land og periferi til partiledernes hyppige hyllester av det landlige og lokale på Facebook: «…særleg i form av dei hyppig serverte innblikka i den offentlege representasjonsverksemda, til dømes gjennom torgmøter, bedriftsbesøk, skulebesøk eller treff med lokale partilag». I Norge dyrker man det folkelige  i så stor grad at det eminente ofte blir faset helt ut. Det er kanskje derfor det ikke er utelukkende positivt for Jonas Gahr Støre at han har rikdom, en svært god utdannelse, og er sett på som en intellektuell.

 

Autentisitet – å være seg selv, og å være tro mot seg selv.

Autentisitet handler, i sin enkleste forståelse, om å kjenne sitt innerste indre, og å uttrykke dette på en troverdig måte utad. Det er enkelt å finne eksempler på samfunnets stadige insistering på viktigheten av å både være seg selv og kjenne seg selv. Jungelen av selvhjelpslitteratur er et eksempel på dette, eller de personlighetene som fremføres i reality-show som Paradise Hotel og Ex on the beach. Man er seg selv 110% og ytringen fungerer både som skjold og argument: man bruker den for å legitimere og forklare egne handlinger.

Den banale forståelsen av autentisitet er: «å være seg selv», og at autentisitet i alle tilfeller er noe positivt. Men det er ikke fullt så enkelt. Det autentiske fordrer en sterk tro på en stabil, indre identitet: en kjernepersonlighet som er konstant, og som har vært med deg siden barndommen. En slik konstant personlighet er problematisk, sett med sosiologiske briller. En sosiologisk kjernelærdom er jo at vi mennesker nettopp spiller ut hverdagslivets mange roller. Dessuten blir mennesker sosialisert fra barndommen av: en ytre sterk påvirkning på personligheten som harmonerer dårlig med idealet om et rent, originalt indre.

At autentisitet er moralsk høyverdig, eller et gode, er også problematisk. Hva om man innerst inne er ganske ond, eller sadistisk? Det bor som kjent ikke bare gode egenskaper i menneskets indre, noe både historie og litteratur – tenk «Fluenes herre» – gir mange eksempler på.  

Heller enn å godta autentisitetsbegrepet på dets egne premisser, er det bedre å behandle autentisitet som en form for performance, et skuespill som er avhengig av å ikke bli oppfattet som skuespill for å lykkes.

Det holder med andre ord ikke å bare være seg selv. Man må være seg selv på en viss måte, som harmonerer med andre idealer og normer og krav til moderne politikere. Når autentisitet til tross for dette blir ansett som en viktig egenskap, har det kanskje noe å gjøre med de karaktertrekk og egenskaper som kreves for at en person skal kunne klare å fremstå som autentisk. Guignon trekker frem at autentisitet ofte oppstår i samspill med egenskaper som selvinnsikt (for å uttrykke seg selv må en også kjenne seg selv), modighet (for å uttrykke seg selv må en ha sine meningers mot, og tørre å stå for den en er), konsistens (for å kunne uttrykke en troverdig indre persona, må en ha en noenlunde stabil adferd). Slik sett er det kanskje ikke så rart at det å «være seg selv» blir en snarvei som sier noe om vedkommende er «hel ved» eller ikke: at en politiker har selvinnsikt, er modig og ikke forandrer mening og lynne like ofte som vedkommende skifter klær er egenskaper det er forståelig at velgerne verdsetter.

Alt kan gå galt. Det er mange eksempler på at politikere forsøker å fremstå som «en av folket», men at få biter på agnet fordi det åpenbart havner på kollisjonskurs med den folk oppfatter at politikeren egentlig er. Forsøkene på folkelighet kan rett og slett gå på autentisiteten løs. Bare tenk på den tidligere statsministeren i England, David Cameron. Han skulle demonstrere sin folkelighet med en hot-dog, men gikk på en smell da det kom frem at han brukte bestikk på den. Hvem i all verden er det som bruker bestikk på pølse i brød, egentlig?  Her hjemme ryktes det at Gro Harlem Brundtland gikk på en lignende blunder da hun ba om bestikk til svela si på en vestlandsferge. Fjern Oslopolitiker som sikkert aldri har sett en svele før! Ikke en av oss. Det trenger ikke handle om mat. Det gikk heller ikke spesielt bra for Thorbjørn Jagland da han dukket opp for å møte trøndervelgere ikledd Rosenborg-skjerf. Dette høres jo ut som en glimrende strategi. Problemet var at både fotballinteressen og laget i hans hjerte tilsynelatende hadde manifestert seg over natten. Det fremsto ikke spesielt ektefølt.

 

Den (vanskelige) vanlige, autentiske lederen

Sett i sammenheng skaper de to idealene om folkelighet og autentisitet en vanskelig ideal-mal for norske politikere. De må være seg selv – men på en viss måte: som oss, men ikke helt som oss. Samtidig må de være seg selv, altså være i kontakt med en stabil, indre identitet og være en leder, som innebærer å spille en ytre rolle.

I min doktorgrad var folkelighet et eksplisitt positivt ideal blant informantene. For eksempel utbrøt en av dem at hun «(…) elsker det når de mektige kommer ned fra pidestallen sin. Folk som prøver så hardt hele tiden – jeg er så smart, jeg styrer med jernhånd til enhver tid – det er ingen som liker det.»

Slik sett er det lett å tro at en oppskrift på suksess i norsk sammenheng er å maksimere denne appellen. Virkelig stupe ned fra pidestallen og bade i allslags folk. Men da jeg undersøkte en rekke politiske reklamefilmer og ulike velgeres oppfatning av dem i min doktorgrad, ble det spesielt klart at det ikke holdt å bare være hyggelig og folkelig. Et godt eksempel på dette var Knut Arild Hareide, som i 2013 figurerte i en reklamefilm som var utelukkende hyggelig. Først og fremst reagerte mange av informantene på at verdenen som ble presentert i reklamen var for perfekt. Utover i intervjuene kom det også frem at mange reagerte negativt på Hareides varme fremtoning, nettopp fordi han kun presenterte denne siden av seg selv. Dette førte til spekulasjoner fra informantene. De lurte blant annet på om han var i stand til å håndtere makt, og ikke minst andre mektige aktører – eller ville denne tilsynelatende godtroende mannen bli lurt og brukt? Mange av informantene oppfattet rett og slett at Hareide hadde for lite av én av Daloz’ dimensjoner av eminense, nemlig den sosiale evnen til både omgås og håndtere andre mektige aktører.

 

Taxi Stoltenberg og Sofa Solberg

To eksempler kan være til hjelp hvis en vil få en forståelse for hvordan idealet om den «vanlige, autentiske lederen» spiller seg ut.

August 2013 kunne norske velgere se den gang statsminister Jens Stoltenberg kjøre rundt på intetanende taxipassasjerer i et skjult-kamera-stunt. Filmen består av en rekke forskjellige klipp, men strukturen er enkel. Først forteller Jens Stoltenberg at han akkurat har vært hos kongen i statsråd, men at resten av dagen skal bli noe annerledes. Så skifter han klær fra dress til taxi-uniform. Seeren blir så presentert med en rekke scener hvor forskjellige mennesker setter seg inn i drosjen. Vi følger deres første reaksjoner – spørrende blikk: «er det?», undring, til overraskelse, sjokk og glede. Resten av filmen består stort sett av klipp som viser samtalene mellom Stoltenberg og de «vanlige menneskene» som mer eller mindre tilfeldig dumpet inn i akkurat denne taxien denne fredagen.

I August 2017 fikk en intetanende familie beskjed om at de skulle castes til et «Sofa»-lignende program på TV. De fikk beskjed om at de skulle se et intervju med Solberg, og ble bedt å kommentere det hun sa underveis. De får se Erna Solberg prate. Lite aner de at Solberg står i en produksjonslastebil rett utenfor huset deres, og kan høre alt de sier. I filmen får vi se at familien blir stadig mer undrende og forvirrede etter hvert som Solbergs kommentarer røper at hun vet stadig flere detaljer om akkurat deres liv, som når hun sier at sønnen i huset gjerne kan stå opp litt tidligere hvis han har problemer med å nå skolebussen. Stuntet slutter med at Solberg selv kommer busende inn i stuen, og setter seg ned i sofaen for å prate med familien: «Jeg har lyst til å lytte til dere» sier hun til familien, mens teksten «Nå er det din tur til å bli hørt» står på skjermen.

Taxi-Stoltenberg og Sofa-Solberg er begge interessante eksempler på en demonstrasjon av konkret og lyttende nærhet. Filmene er demonstrasjoner av hvordan både Stoltenberg og Solberg er lyttende, og nær den sagnomsuste «mannen i gata». Samtidig er de konkrete demonstrasjoner på at begge statsministrene er i stand til å gli inn blant vanlige folk, og ha en vanlig prat med dem. De får vist sine menneskelige sider, at de er lyttende, at de har humor – at det slett ikke ville blitt stivt eller rart om en statsminister ringte på døra midt i fredagstacoen.

Det eminente er her tonet så langt ned at det har blitt implisitt. Men det er høyst tilstede. Bare tenk på sjangeren – skjult kamera. Her er jo hele premisset at det skal skje noe sjokkerende eller oppsiktsvekkende – og det sjokkerende i denne sammenhengen er at landets mektigste plutselig går blant folket. Selv om Taxi-Stoltenberg insisterer igjen og igjen at «han er som oss», så understreker hele stuntet at det motsatte også er tilfelle: det var jo ingen som forventet å treffe ham i en slik setting. Han er som oss, og han er ikke som oss.

 

Representere og være representativ

Selvmotsigelsene i disse kravene er det mange som har påpekt. Statsviterne James Stanyer og Dominic Wring skriver at den moderne politikeren «(…) must now bridge the perhaps irreconcilable positions that in order to appeal to the public they must try to appear humble and in touch yet also charismatic if not extraordinary».

Formulert slik høres det vanskelig ut. En alternativ forståelse er Daloz’ tanke om ko-eksistens.  En samtidighet mellom de to motstridende størrelsene nærhet og distanse er sentralt her. Statsviteren Stephen Coleman formulerer det slik

Being seen as both genuine and inspirational entails appearing to be not only someone who is extraordinary enough to represent others, but also ordinary enough to be representative of others. In short, politicians must come across as being both captains and team players at the same time.

Kaptein og lagspiller. Nå høres det ikke så umulig ut mer. Men det høres fortsatt vanskelig ut!

 

 

Artikkelenes forfatter

 

Foto: Universitetet i Bergen

Magnus Hoem Iversen (f.1985) er politisk rådgiver for Abeiderpartiet i Bergen. Han leverte i 2018 sin doktorgrad «Political Advertising as Resource for Citizenship: the Reception of Audiovisual Rhetoric», som han forsvarteden 14. desember samme år. Han har også forsket på og publisert artikler om journalistikk (Native Advertising), faktasjekktjeneste som Faktisk.no, i tillegg til en rekke publikasjoner innen feltet medieretorikk. I 2016/2017 var han gjesteforsker ved Northwestern University i USA.

 

 

Artikkelen ble trykket i #46 Skandinavia som ble utgitt i februar 2019.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noter:

1. Sitatsamlingen er i sin helhet hentet fra Braaten, H. B. & Nilsen, K. (2009): Jeg vil bestemt avvise at jeg snakker tåkete: 555 gullkorn fra norske politikere. Oslo: Kagge Forlag. Spesielt interesserte vil også ha glede av Marta Breens store samling «meg selv»-sitater på egen blogg: https://martabreen.wordpress.com/2008/11/27/jeg-er-bare-en-mann/ [Besøkt 11/11/2018].

2. Deler av denne teksten lener seg tungt på doktoravhandlingen «Political advertising as a resource for citizenship: The reception of audiovisual rhetoric», levert ved Universitetet i Bergen, juni 2018.

3. Se Downs, A. (1957) «An economic theory of political action in a democracy». Journal of political economy, 65(2), s. 135-150, og Popkin, S. L. (1995) «Information shortcuts and the reasoning voter», i B. Grofman (red.) Information, participation and choice: An economic theory of democracy in perspective. Ann Arbor: The University of Michigan Press, s. 17-35.

4. Garzia, D. (2011) «The personalization of politics in Western democracies: Causes and consequences on leader-follower relationships». The Leadership Quarterly, 22(4), s. 697-709.

5. Klein, J. (2006) Politics lost: How American democracy was trivialized by people who think you’re stupid. New York: Random House.  

6. Aristoteles (2007) Retorikken (oversatt av Tormod Eide). Oslo: Vidarforlaget.

7. Bauman, Z. (2001) The individualized society. Cambridge: Polity Press.

8. Garzia, D. (2011), s. 698 og Karvonen, L. (2010) The personalisation of politics: a study of parliamentary democracies. Cholchester: ECPR Press, s. 4.

9. McAllister, I. (2007) «The personalization of politics», i R. J. Dalton & H. D. Klingemann (red.) The Oxford handbook of political behavior. Oxford: Oxford University Press, s 2.

10. Karvonen, 2010, s. 3.

11. Walter, J. (2015). «Political leadership», i G. Ritzer (red.) The Blackwell encyclopedia of sociology. John Wiley & Sons, Ltd, s. 3.

12. Jørgensen, C. (2011) «Hvad er retorik?», i C. Jørgensen & L. Villadsen (red.) Retorik: Teori og Praksis.  Frederiksberg: Samfundslitteratur, s. 15.

13. Se Meyrowitz, (1985) No sense of place: The impact of electronic media on social behavior. Oxford: Oxford University Press, og Johansen, A. (2001) Talerens troverdighet: tekniske og kulturelle betingelser for politisk retorikk. Oslo: Universitetsforlaget.

14. Altheide, D. L. & Snow, R. P. (1991) Media worlds in the postjournalism era. New Jersey: Transaction Publishers.

15. Kjeldsen, J. E. & Johansen, A. (2011) «The broadcasting of authenticity: How the media transform public politics into personal feelings», i E. Sundin, N. Carpentier, H. Nieminen, P. Pruulman-Vengerfeldt, R. Kilborn & T. Olsson (red.) Critical perspectives on the European mediasphere. Ljubljana: Faculty of Social Sciences: Založba FDV, s. 167-178.

16. Daloz, J. P. (2007) «Political elites and conspicuous modesty: Norway, Sweden, Finland in comparative perspective» Comparative Social Research 23, s. 171-210, og Daloz, J. P. (2009) «How political representatives earn legitimacy: A symbolic approach». International Social Science Journal 60-196, s. 285-296.

17. Daloz, J. P. (2009), s. 287.

18. Daloz, J. P. (2009), s. 288.

19. Daloz, J. P. (2009), s. 293

20. Krogstad A. & Storvik, A. (2007) «Seductive heroes and ordinary human beings: charismatic political leadership in France and Norway» Comparative Social Research, 23, s. 211-245.

21. Henningsen, E. & Vike, H. (1999) «Folkelig elitisme? Om offentlighetens kultur i Norge». Norsk antropologisk tidsskrift, 2, s. 165.

22. Esperås, E. N. (2015) «Facebook-kommunikasjonen til norske partileiarar: sjangrar og nærleiksymbolikk», Norsk Medietidsskrift 3-22, s. 10.

23. Se Guignon, C. (2004) On being authentic. New York: Routledge, Guignon, C. (2008) «Authenticity». Philosophy Compass 3-2, s. 277-290, og Trilling, L. (1972) Sincerity and authenticity. London: Harvard University Press.

24. Thornborrow, J. (2001) «Authenticating talk: Building public identities in audience participation broadcasting». Discourse studies, 3-4, s. 459-479.

25. Guignon, C. (2008) «Authenticity». Philosophy Compass 3-2, s. 277-290.

26. Stanyer, J. & Wring, D. (2004). «Public images, private lives: An introduction». Parliamentary Affairs 57.1, s. 1-8.

27. Coleman, S. (2011). «Representation and mediated politics: Representing representation in an age of irony» i K. Brants & K. Voltmer (red.) Political communication in postmodern democracy. New York: Springer, s. 39.-56.