Bokanbefaling: Välkommen till Amerika av Linda Boström Knausgård

Vakkert om å lengte etter fellesskap

Tekst og foto av Lisa Dalby

I Välkommen til Amerika problematiseres den voksne, rasjonelle stemmen og den språklig skapte virkeligheten ved hjelp av et barn som aktivt velger å ikke snakke. Linda Boström Knausgård har skrevet et bemerkelsesverdig kortfattet og sterkt forsvar mot en skadelig og usann språkliggjøring av virkeligheten – noe som i seg selv er interessant.

Jeg-personen Ellen forteller som en voksen som ser tilbake til en svunnen tid, samtidig som hun beholder et nåtidig barneblikk på hendelsene hun beskriver. Med en voksens ordforråd i et slags historisk presens fra elleveårige Ellen sitt perspektiv blir leseren finurlig flyttet rundt i hjemmet til Ellen, moren og broren. Hjemme hos dem merker man også den døde farens tilstedeværelse, og veggene står like tett og høyreiste som stillheten. Måten Ellens historie nærmest er forankret i hver krik og krok i leiligheten til familien på, understreker hvordan det observerende blikket til Ellen får med seg alt som skjer i leiligheten og med menneskene som bor i den.

De tre gjenlevende familiemedlemmene jobber alle ubevisst med å skape distanse til hverandre og omgivelsene. Ellen har sluttet helt å snakke, broren stenger seg fysisk inne på rommet sitt i så lange perioder at han har flere tisseflasker under senga, mens moren gjentar så ofte at de er en lys familie at hun selv framstår blendet av sitt eget innbilte lys. Moren, som passende nok er skuespiller, ser ut til å i en viss grad ville dekke over barnas behov for oppfølging ved å insistere på at det finnes mye lys i det dystre hjemmet. Selv om hun forsøker å hjelpe datteren med å kommunisere, ved å for eksempel kjøpe en notatbok som hun kan skrive i heller enn å snakke, er mora nesten ikke fysisk til stede i Ellens liv når historien begynner.

Ironisk nok er det den døde faren som manifesterer seg oftest i Ellens (tanke)rom. Når han dukker opp på soverommet hennes, antakelig i hennes egne hallusinasjoner, er det for å støtte oppom stillheten hennes. Faren fremstår slik som et bilde på psykisk sykdom, noe Ellens beskrivelser av hans adferd mens han levde, understreker. Familien fremstår nærmest som gisler under farens noen ganger maniske, andre ganger depressive, adferd. I livet med faren får familien gjennomgå voldsomme topper hvor faren tvinger datteren til å sitte på samme sted og høre ham synge høylytt i timevis, og bunner hvor han bare ligger i sofaen med ryggen til. Moren skiller seg fra faren, men han dukker stadig opp i hjemmet, til tider klatrende opp takrenna for å være sammen med familien. Selv om moren tilsynelatende gjør det hun kan for å holde faren borte fra hjemmet, er hennes formaninger om at de er en lys familie et fåfengt forsvar mot virkeligheten, nemlig at farens atferd er skadelig for familien.

Når faren blir funnet flere uker etter at han døde i hjemmet sitt, blir Ellen overbevist om at det var hun som drepte ham for å beskytte familien. Avsnittet hvor Ellen forteller om hvordan hun og Gud i samarbeid drepte faren hennes kommer kontant: «Jag bad högt till Gud att han skulle dö och så gjorde han det (…) En sådan makt hade alltså mitt tal.” (s. 7) Setningen er en eksakt introduksjon til Ellens vrangbilde av farens død og overbevisning om talens makt, og danner grobunn for romanens diskusjon rundt språkets sannhetsgestalt. Romanen er konstruert rundt og av slike katalyserende setninger. Stadig nye antydninger og symboler må fortolkes, noe jeg tror en erfaren leser vil sette særlig pris på. Det store spørsmål som driver romanen fram er hvorfor Ellen egentlig sluttet å snakke, og svaret er ikke så åpenbart som man først skulle tro. Når flere svaralternativer legges fram av Ellen med symbolsk flid, skaper det et sterkt driv i historien.

Man befinner seg altså i post-bellum. Krisen er over, faren som var grunn til krisen er død, og romanens prosjekt er å forstå realiteten av det man har opplevd og ens egne handlinger i en krisesituasjon. Uten krav om å måtte vedlikeholde en dialog eller et visst handlingsløp får historien flyte fritt gjennom Ellens assosiasjoner og refleksjoner, og leseren blir bergtatt av de samme mysteriene som Ellen. Selv om man kan anta at Ellen bruker stillheten som en måte å håndtere farens plutselige død på, kommer det fram at det finnes flere årsaker. Ellen trekker selv fram hvordan hun tidligere har gitt lovnader hun ikke har kunnet holde, har løyet og bestemt over andre ved å tale, og ikke lenger vil påvirke omgivelsene ved å uttale usannheter eller ordrer. Ellens nekting mot å definere noe som helst står i kontrast til moras stadige behov for å definere familien som ”lys”. Paradoksalt nok fremstiller romanen moren som uopplyst når hun ikke gjøre mer for å få dattera til å snakke om følelsene sine.

Forfatteren klarer å beskrive elleveåringens tanker så godt at leseren tror på at Ellen er overbevist om at hun faktisk drepte faren sin gjennom bønn. Det er heller ingen som forstyrrer Ellens stillhet og hun får ingen sanksjoner for tankene sine. Tankene får derfor lov til å utvikle seg ganske ubalansert. Ellens blåøyde, konfronterende tone (som kun leseren observerer) knuser de voksnes forsøk på normalitet og rasjonalitet med sin knapphet. Romanen kritiserer på denne måten språkets begrensninger og avdekker språkets makt, men ikke uten å problematisere risikoen ved stillhet.

Bruken av barneperspektivet er essensielt for romanen. Det skaper en vakker naivitet, gjør mørket vibrerende og lyset barnlig fascinerende. Perspektivet dekonstruerer alle pretensjoner og man tviler aldri på at det man leser er et ærlig, undrende og prøvende forsøk på å komme til bunns i virkeligheten og å lage en sann framstilling av denne.

Jeg ser for meg at mange kan få utbytte av å lese denne romanen. Romanen er nærmest som en reklameplakat om at man må snakke sammen og bearbeide følelsene sammen etter en opprivende opplevelse. Romanen fremstår også som en sterk debattant i diskusjonen om virkelighetslitteratur, samtidig som den rett og slett er en vakker fortelling om å føle seg innesluttet og å lengte etter kjærlighet og fellesskap.

 

Foto av Jin Sigve Mæland

Lisa Dalby Pedersen er litteraturviter og jobber som studieveileder for Allmenn Litteraturvitenskap og klassisk filologi på Universitetet i Bergen. På fritiden sitter hun i styret i Torborg Nedreaas-selskapet, og er i tillegg talentet bak den populære Instagram-kontoen @bokfiol hvor hun formidler, leser og anbefaler både gamle klassikere og litterære nyheter til folk flest.

 

 

 

 

 

 

Bokanbefalingen ble første gang trykket i #46 Skandinavia som ble utgitt i februar 2019.