Teksten ble først trykket i Tidsskriftet Replikk», nr. 43, Tema: Motstand, vår 2017.
Det finnes 3 universiteter
Det 1. universitetet er det legitime universitetet. En offisiell politisk og byråkratisk enhet med alle sine verifiserte aktiviteter i form av ledelse, undervisning og forskning.
Det 2. universitetet er forskernes og undervisernes hverdagsuniversitet, hvor det historiske momentet fra opplysningstiden fremdeles kan være levende. Her settes fornuftens potensial og den vitenskapelige autonomi opp imot hva blant annet religiøse og politiske institusjoner insisterer på. Det foregår sikkert også mangt som motsier denne agendaen, så som «synsing» og «framsnakking» av enkeltgruppers særinteresser.
Det 3. universitetet huser alle studentene.
Sett gjennom et par konsensus-briller kan man danne seg et inntrykk av hvordan de tre universitetene spiller sammen med hverandre. De følgende observasjonene åpenbarer imidlertid heller hvordan de tre universitetene i stigende grad er kommet på kollisjonskurs og strides innbyrdes.
Under samme tak
Som student er det upraktisk å ha tre universiteter å forholde seg til, ikke minst fordi man som fersking heller trodde de var ett og samme. Det blir også en utfordring for de ansattes studieplanarbeid på et institutt å skulle manøvrere rundt på alle tre, og enda til gjøre det på en og samme gang. Universitetets ledere på alle nivåer er sannsynligvis godt kjente med dette tredelte universitet. De er selv spikret fast til det 1. og som sådan tilbøyelig til å se på forskerne og studentene nettopp herfra. Muligvis liker de ikke alt de ser fra denne utkikksposten – eller utposten. De skal holde det hele sammen. Herredømmets offisielle legitimitet er diktert av at man fronter universitetet som ett, og bare ett, universitet. Organer for styring og administrasjon og tusen andre virkemidler er satt inn for å få de tre universitetene naglet sammen til ett, men i det førstes klesdrakt, vel å merke. Det er tøft å være leder, fordi man ikke får noe til ved hjelp av ledelse, buret inne av alle mulige forpliktelser og hensyn oppover, til siden og nedover i universitetets storstilte arrangement.
Ovenfra-og-ned-effektene av nyere ledelsesregimer på universitetets indre arbeid med vekt på mål- og resultatstyring, kontroll og rapportering er mye omtalt de siste årene. Denne beretningen kommer imidlertid til saken nedenfra-og-opp. Hva er det som holder de tre universiteter sammen, samtidig som de altså også ser ut til å drive fra hverandre?
Det 1. universitet: Høyrehåndens herredømme
Som det eneste av de tre universiteter har det første sin egen hjemmeside, som kommuniserer til et publikum, om seg selv, men ikke til seg selv. Derimot henvender siden seg med full styrke til nåværende og kommende studenter, til det administrative og det vitenskapelige personalet og til omverdenen. Her går nyttig informasjon og allestedsnærværende omdømmepleie hånd i hånd.
Det 1. universitetet er først og fremst en legal institusjon, som skal holde orden på ytre avhengigheter og indre linjer. Legaliteten beror på at det 1. universitet er juridisk garantert av staten, og anerkjent også av den brede offentligheten.
Det er et utall ledd i den kjeden som begynner i sentralstatens lønnkamre i Oslo og snor seg ned gjennom universitetets hierarkier, ned til studenten, og videre ut til de arbeidsplassene som tar imot de ferdige kandidatene. For hvert ledd i denne kjeden skifter mål og begreper betydning, ettersom innholdet i føringene er gjenstand for definisjonskamper på alle nivåene. Helt fra Stortinget til universitetsstyret, inn i forelesningssalen og videre ut av universitetet fortolkes de politiske viljene om og om igjen. Når budskapene på den måten kan forhandles – og dermed også både nøytraliseres og reverseres – fungerer dette offisielle lineære ovenfra-og-ned føringsrasjonalet naturligvis ikke, men det 1. universitet lever i troen på det, fordi det må.
Det finnes mange organer som skal bringe den allmenne politiske viljen videre til by, bygd og grend, gjerne ikledd en pådrivende, rundhåndet og abstrakt språkdrakt. Direktorat, forskningsråd, stortingsmeldinger og så videre. Det nok mest ærgjerrige og trofaste forbindelsesleddet mellom sentralstatens politiske forskningsinteresser og universitetene er også nasjonalt, nemlig «Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen», eller NOKUT. NOKUT har en gjensidig troskapspakt med det 1. universitet, og bare det, ikke de to øvrige. NOKUT har flere kraftfulle brytere å vri på i det maskineriet som kverner universitetenes utdanninger til samme ensformige kjøttdeig. UTDEVAL, «Evaluering av utdanningsforskning i Norge» er ett av dem. Operatørene i NOKUT og dem som fyller kvernen ute på universitetene med håpefulle eksempler på, at det man driver med her har en direkte sporbar effekt, er forent med hverandre i samme skjebne – de er nemlig tvunget til å følge den impliserte kynismen med troen på sine gjerninger. I så måte har man blitt radikalisert, «1. universitets-radikalisert».
Nettopp på kunnskapssiden har det 1. universitet sin legalitet i å innstifte. På samme måte som det bare er biskopen som kan innstifte den ferske presten til sitt embete, er det bare universitetets embetsmenn – undervisere og forskere – som kan innstifte studenten, det vil si gi denne en offisiell bekreftelse på å være noe særlig, en person som har bestått mastergraden og som man derfor kan forvente noe spesielt av. Studenten må allerede første dag på universitetet innstille seg på en lang vandring inn i skogen – ikke for å sanke sopp og bær, men studiepoeng. Det er nemlig mange delprøver, obligatoriske innleveringer og eksamener studenten skal gjennom, hvor denne altså blir gjenstand for en meget lang serie av innvielseshandlinger før hun kan kalle seg «Master» i det ene eller det andre.
Det 1. universitetet har det legale monopolet på å rekruttere, ruste og innøve sine studenter til å innta de til stadighet ledige posisjoner i det norske samfunnets øvre makthierarkier, i form av forskere, leger, jurister, journalister og økonomer av ulike slag, samt «åndspersoner» innen eksempelvis filosofi, historie og kunst. Staten er her en sterk arvtager, mens «næringslivet», som det kalles, blant annet tar imot ledere, ingeniører og arkitekter. De humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagfolkene for sin del kan ha mye nyttig å tilby «folk flest» i de få ledige stunder, der de ikke tjenestegjør som identitetsarbeidere med opprustning og vedlikehold av elitenes kollektive erindring om nasjonalstaten. Bare tenk på litteraturviterne, lærerne og historikerne. Etter hvert som mål- og ressursstyring, globaliseringspolitikk og nedbygging av barrierer for den frie konkurranse har blitt satt inn i kampen mot de mange kollektive institusjonene, inklusive dem som jobber med de nasjonale identiteter, slites og sliter de humanistiske fagene. Dette er et av de sjeldne eksempler på at ikke bare bunnsjiktet, men også dominerende posisjoner i samfunnet merker effektene av sådanne politiske strømninger som iblant også kalles for «nyliberale». Det 1. universitetets representanter ser vanligvis på noe sånt som «uunngåelig» og slår seg til ro med det.
Det 1. universitet innstifter mer enn studentene, det sanksjonerer også de ulike stillingsnivåer og bestemmer hvordan man kan rykke opp i stillingshierarkiet. Det 1. universitetet dimensjonerer studier og emner, det garanterer med sitt navn, status og hele legitimitet hva studentene som minstemål skal igjennom og skal kunne etter hver eksamen.
Mas og atter mas
Det 1. universitet er begynt å mase mer og mer på de vitenskapelig ansatte, blant annet med tellekantsystemer, og de bruker studentene som skjold. Det 1. universitet er nemlig hovedsetet for en ganske nylig eksponert ambisjon: studentene skal «lære» på universitetet og siden «evaluere» undervisningen. Også forelesningen skal pusses opp, så den blir en «læringsarena». «Læring» er det nye mantraet, ikke fag og vitenskap. Studentene skal helst «lære» ved at underviserne tar i bruk «innovative læringsplattformer» i tillegg til undervisningen. Bare fantasien setter grenser for hvilke audiovisuelle tiltak det legges opp til, med alt hva dette kan føre med seg av pop og hokuspokus – ikke rart at media har blitt aktive pådrivere i dette sirkuset! Også talentkonkurranser driver det 1. universitetet med. Her er populære forelesere både hovedpersoner og statister i et «fesjå» med kåring av de underviserne som er mest populære blant studentene.
Dette universitet er først og fremst en eliteinstitusjon, dog med en bred base i bunnen. Universitetet holder, som så mange andre pedagogiske institusjoner, på sine aller vesentligste hemmeligheter. Den best bevarte hemmeligheten omhandler nivellering av prestasjoner og seleksjon av studenter, det vil si dets bidrag til reproduksjon av sosiale forskjeller, vel samstemt med samfunnets arbeidsdelte herredømme.
1 . universitetets første hemmelighet: Å velge inn de utvalgte
Hemmeligheten presenterer seg ikke som hemmelighet, for så var det jo slett ikke en hemmelighet. Hemmelighetens klesdrakt er selvfølgeligheten, her er det ikke tale om konspirasjon, men om miskjennelse. Men hva er det som blir holdt hemmelig? Jo, alt hva det innebærer å studere: Å kunne tilegne seg teoretiske rammeverk og helt generelt å lære seg å finne, lese, fortolke og analysere vitenskapelige arbeider. Til det å studere hører også utviklingen av en årvåkenhet overfor de interessene universiteter og forskning tjener. Det er en særdeles komplisert kunnen, som krever både viten, kunnskaper, ferdigheter, tid og øvelse. Altså å tilegne seg – møysommelig som det er – forutsetninger for forutsetningene: knekke kodene til de vitenskapelige tenkemåter og selv jobbe videre innen denne rasjonaliteten. Det blir sett på som en selvfølge at studenter bare – om ikke kan – så dog er oppvakt parate til å innfri de studie- og arbeidsmåtene som hører vitenskapsfagene til. Men studenter blir ikke plutselig studerende studenter. Jo, noen er det allerede, nemlig dem som er kommet til universitetets perleport med et relativt stort volum av kulturell kapital inklusive informasjonskapital, de kan lykkes relativt fort med å innfri hva universitetet ønsker seg av dem. Men det er jo langt ifra alle som kommer fra «hjem med piano». I denne ikke-privilegerte gruppen må man igjennom et omvendingsarbeid, noe som kan koste et år eller to ekstra på universitetet. Både det 1. og det 2. universitet vurderer den kulturelt privilegerte studentgruppen for å ha den normalt tilpassede og legitime karakter som alle andre må måle seg med. Kan de ikke måle seg med dem, blir det deres eget problem. Men det sies ikke høyt, selv om det ikke er taushetsbelagt, men å gjøre det til en agenda ville ta bort den ikke-erklærte priviligeringen av de allerede privilegerte. Og det ville provosere universitetets sakrale etos, som det 1. universitet både hater og elsker. Hater, fordi det påminner om den treghet historien har lagt ned i menneskelige og sosiale strukturer, og elsker, fordi denne etos er setet for troskap og legitimitet.
Hva gjør det 1. universitet så i stedet? Og har gjort i mange år, blant annet støttet av forlagskapitalen? Man selger bøker – ikke om tilegnelsen av vitenskapelig kunnskap, ikke om å studere – men primært om det for innstiftelsen målbare og i sammenhengen smålige eksamensvesen: om «akademisk skriving»!
1 . universitetets andre hemmelighet: Forelesningen som effektivt ritual
Krumspringene er mange for å gjøre forelesningen i auditoriet til en «utbytterik opplevelse» for studentene, hvor de sitter der og «lærer». Studentene skal «aktiveres», for aktivitet holder dem til ilden og ikke «fjesboka». Forelesningen blir i så måte et pedagogisk-terapeutisk laboratorium for bearbeiding av – deler av – studentenes sjelsliv. Det fungerer naturligvis ikke. Man kan ikke formidle kunnskap og så regne med at det tilegnes med en gang. Hva er poenget da med forelesningen dersom den ikke er viet studentens tilegnelse av kunnskap? Feilen består i å se på forelesningen som et pedagogisk arrangement. Det er nemlig ikke pedagogikk som driver og holder liv i forelesningsinstitusjonen, dens levedyktighet skal finnes en helt annen plass.
Sett utenfra ligner forelesningen på en seremoni, et ritual som både foreleser og studenter samarbeider om å holde i live. Uten å gå i detaljer om disse rituelle handlemønstrene kunne man spørre seg hvorfor et moderne universitet driver med hokuspokus, med førmoderne samvær i form av ritualiseringer?
Man kunne se på forelesningens historie som en del av universitetets historie, i Europa utsprunget av især katolske kirkelige institusjoner. Etter hvert skilte de jo lag, kirkeinstitusjonen og fakultetene. Men hvorfor denne ritualiseringen i form av forelesningen?
Ritualiseringer kan mennesker og institusjoner ty til, når de er i vanskeligheter med å forklare hva de driver med – de kunne jo like gjerne holde på med noe annet. Det er mange overganger innen hele skole- og utdanningssystemet, blant annet fra barnehage til skole, hvor forberedelsene til barnehagebarnas kommende liv som elev i skolesystemet tar form av rituelle handlinger. Det er akkurat som med utdrikningslaget, hvor det er meningen at ungkaren skal drikke ut det som måtte bo i ham av ungkar, for at det skal bli plass for det den kommende hustru ønsker seg, nemlig en ektemann – for hustruer flest vil ikke ha en ungkar til mann. Ritualer er kompensatoriske og tas i bruk, når en nødvendig aktivitet fremstår som vilkårlig, altså ikke kan føres tilbake til et allment prinsipp. Hvorfor gikk ungkaren for eksempel ikke etter lillesøsteren? Eller fant seg til ro i et annet mindre komplisert levesett enn ekteskapet?
Hva er det da forelesningen som ritualisert samkvem kompenserer for, hva er det for en vilkårlighet som kjennetegner den og universitetet, hva er det som ikke kan stå alene fordi det ikke er et transparent og gjenkjennelig prinsipp å henvise til? Det er Bibelen og evangeliene, altså studiehåndboka og pensum. Fag, emner, emnekombinasjon og innholdet på pensumlista er nemlig vilkårlige, intet av det er båret frem av argumenter, som kjenner sine egne premisser som annet enn vilkårlige. Og det er slitsomt å bli minnet om, at et herredømme ikke kan avlegge regnskap for seg selv. Det er derfor forelesningen får bestå, nettopp fordi den som ritual lar universitetet med sine forelesere slippe for å skulle avlegge regnskap for vilkårligheten; for hvorfor er det dette og ikke et annet emneinnhold, pensum og så videre? Dette spørsmål kan universitetet ikke svare på uten at det avles nye spørsmål i en uendelighet. Det rituelle forelesningsarrangementet forhindrer studenten i å stille de viktige spørsmålene og fritar samtidig universitetet fra å stå til regnskap. Forelesningen er i så måte en deal hvis permanens beror på vedlikeholdelsen av herredømmet over innhold og studenter – og forelesere – og er således kompensasjon for en vaklevoren legitimitet.
Når det 1. universitet begynner å pille ved forelesningsformen er det et angrep på hele ritualet. I sin tur blir det samtidig en trussel for 2. universitetets forelesere, som er garantistene for, at universitetet kan berge seg uskadet igjennom vilkårligheten i herredømmet. Foreleserne kan ikke gjemme seg bort, de står i aller forreste linje med ansvaret for å bære det uunngåelige frem direkte for studentenes åsyn.
Det 2. universitet: Venstrehåndens barkede neve
Det 2. universitetet er forskernes og undervisernes hverdagspragmatiske valplass, et gammelt norrønt ord for «kamparena» eller «kampplass». Her kan det i prinsippet produseres og distribueres vitenskapelig kunnskap som et mål i seg selv, og siden deles med leserne av lokalavisens kronikk og med de kolleger som vet hva artikkelen handler om – og naturligvis deles med studentene, som kan skjønne fra alt til ingenting. Det kan skje uten tanke på om denne forskningen med sine tilnærminger og funn er (u)praktiske eller (u)behagelige for dem det måtte angå, enten det er tale om de politiske institusjoner og tilhørende myndighetsapparater, produksjonslivet eller reproduksjonens slitere i form av foreldre, sosionomer, lærere og så videre.
Besetningen på det 2. universitet skjønner mindre og mindre av hva det 1. foretar seg. Liksom den universitetspolitiske, byråkratiske og sanksjonelle høyrehånd forstår mindre og mindre av, hva venstrehånden kan og gjør – og kanskje heller ikke ønsker å bekymre seg herom. Det er derfor ikke rart hvis usikkerheten etter hvert tar bolig i kropp og sinn blant 2.-universitetets ansatte; «stress» er en enkelt blant flere hjelpeløse psykologiseringer som ikke omfatter strukturelle forklaringer, men bare henger seg opp i enkeltindividet.
Det 2. universitet er den myke kvinnelige venstrehånden, som står konfrontert med studentenes nysgjerrighet, forutsetninger, vegringer, krav og dommer, dommer som det 1. universitetet tar svært alvorlig og gjerne kaller for «evalueringer». «Evaluering» dekker her over monitorering av foreleserne, en løpende overvåking, der man i siste ende kan og vil holde dem personlig ansvarlig, men bare for det som måtte gå skeivt ifølge en studentgruppes «evaluering» innen en kortsiktet og episodisk bruker-horisont.
Å sakse frem en studieplan
Studieplanarbeidet utføres på det 2. universitet under det 1. universitets tilsyn. Ulike administrasjoner kjemper mellom de to frontene med overblikket og forutseenheten som våpen. Om ingen holder orden går det ikke, bare tenk på hvor mange forvirrede forsker-hoder som skal holdes i ørene på det 2. universitet.
Under studieplanprosessen prøver 2. universitetets aktører å skru sammen et semester for studentene – og for seg selv naturligvis. Det pusles med puslespillbrikker, som føyes sammen med flittig bruk av saksen. Allting krasjer med allting hvis man prøver å tenke «ut av boksen». Studieplanarbeid utføres reelt sett på A4-vilkår, bare med mulighet til å bøye et par eselører.
På studentenes 3. universitet er det ikke noen studieplanprosess på gang, det 3. universitet er i så måte miskjent av både det 1. og det 2. universitet. Jeg har dessuten aldri hørt en student gjøre krav på, at det også skulle legges til rette for det, slik at dette universitet også ble en del av planleggingens horisont.
Hva er egentlig studentenes utbytte av den undervisningen de tilbys på det 2. universitet? Spørsmålet vekker betydelig større bekymring på det 1. universitetet enn blant underviserne på det andre, som selv sliter med det 1. universitetets høyrehånds-geskjeftighet. Her kan underviserne ikke unngå å bli sett på som trege og «nonnovative», et antonym til det å være «innovativ», og lite ærgjerrige etter å ta til seg alt det gode som det 1. universitet har på hylla.
«Fortelle om» eller «vise hvordan»
Dersom underviserne lykkes med «å vise hvordan» i motsetning til «å fortelle om» er det kanskje en sjanse for, at studenten får noe med seg. «Å vise hvordan» betyr å vise frem hvordan en «mester» jobber med vitenskap, teori og forskning rett foran «lærlingen», altså studenten. En gruppe av studenter søker og finner imidlertid idealet i den undervisningen som bare «forteller om», som om det ble lest direkte opp fra en lærebok, hvor ferdigspikra svar følger mer eller mindre forseggjorte spørsmål. Omvendt kan en annen gruppe av studenter også slå opp undrende og begeistrede øyne innen mesterlære-modellen: «Jeg liker meg godt her, for dere vil ha oss til å tenke selv!». I klemme mellom det 1. universitet og studentene ligner undervisernes tilværelse ved det 2. universitet mer og mer på en risikosport.
Det 3. universitet: «Hvor er læringsarenaen»?
«Lærer» studentene noe på forelesninger og seminarer eller i undervisningen? Det kommer igjen an på hva som foregår her, og hva man legger i «læring». Det sannsynligvis viktigste de lærer står ikke på den offisielle læreplanen, men på den «skjulte». I den «skjulte» læreplanen «lærer» studentene på den tøffe måten hva som er riktig og feil oppførsel, hva man kan og skal prestere og stå til regnskap for. Med den skjulte læreplanen kommer flere beskjeder ned til studenten, blant annet at språkmektighet er en hellig dyd og at form er vel så viktig som
innhold. Dette er helt på linje med redaksjonene på enkelte fagtidsskrifter, der formen er et sterkere kriterium enn innholdet, hvor absurd den enn høres ut. Som student – og forsker – blir man til gjetter og imitator. Det er for så vidt greit nok som ett blant flere utgangspunkt for et erkjennelsesarbeid, men det degenerer fort til konformitet og simpel reproduksjon. Studentene kommer til å ligne på trauste barn i voksne kropper når de etterspør emnets «mal», eller måten de fort blir sankere av «Pokémons» på, av studiepoeng som et nærliggende og likevel defensivt svar på krav om studiefremdrift og på utdanningstitlenes løpende verditap.
Kunnskap vinnes på tross
Det er gjennom øvelse, arbeid, gjennomlesning på gjennomlesning på gjennomlesning, tolkninger, spørsmål og nytolkninger, akkumulasjon av informasjon, begreper, viten og distinksjoner at studenter – som alle andre – kommer seg inn i symbolikken og de vitenskapelige arbeidsmåtene.
Kort sagt, studentene «lærer» seg i hovedsak ingenting fra 1. universitetets offisielle læreplan, og bare under heldige og tilfeldige omstendigheter noe på det 2. universitet. Studenten tilegner seg bare noe ved å studere, ved å arbeide – alene og sammen med andre. Og man studerer ikke på en forelesning. Forelesningen kan dog hjelpe på vei inn i symbolikken og fagets handverk ved å vise det frem og ved å vise, hva man kan med det.
Vitenskapelig kunnskap kan bare vinnes – også av studenten – opp imot den praktisk nyttige lærdommen og den erfaringsbårne klokskapen, og naturligvis opp imot allmenn fornuft og alle de offisielle ferdigspikrede problemkatalogene som strømmer ut fra Sentralstatens institusjoner.
Her nærmer vi oss det tredje svaret på, hva det er som holder de tre forskjellige og innbyrdes stridende universiteter sammen og i sjakk. De to første svarene handlet begge om hemmeligholdelse, dels den selvfølgelige privilegeringen av de allerede privilegerte studentene, dels forsoningen av herredømmet prekære utøvelse ved bruk av ritualiseringer. Noe tilsier nemlig at studenter og undervisere også får det til på tross og ikke i kraft av det 1. universitets storsaler, men i dette byggverks sprekker. Vår fornemmelse av å være «et menneske» kommer av tilhørighet, uten kan vi ikke utvikle en stabil personlighet. Vår opplevelse av en egen personlighet vokser imidlertid frem gjennom de mange måtene, hvorpå vi på tross motstår det som drar i oss. Vi blir bekreftet av denne verdens solide bygg – men vår opplevelse av personlig mening har oftest til huse i dette murverks – i det 1. universitets – sprekker.
Teksten ble først trykket i Tidsskriftet Replikk», nr. 43, Tema: Motstand, vår 2017.