Av: Maja Elfrida Reseland
Jeg: Mary Maria Ma-Donna
Donna: Den hellige Anna, Donna Reed, Dorothy
Marilyn: Marilyn Monroe
Dorothy: Dorothy, Valerie Solanas mor
Joakim: Joakim, Den hellige Annas mann
Matteus: Matteus
Lucas: Lucas
Han: Han
«Alt ligger som det pleide», sier hun.
«Trærne er blitt høyere», sier jeg. Den lille golfbilen kjører fortere enn den bør mellom
trærne. Som barn satte jeg pris på bladverket, skogen la oss i behageligere temperaturer enn ute i
ørkenhytta. Ørkenhytta hvor mor så mange morgener satt i den korte olashortsen og oppknyttet
T-skjorte i sofaen og gråt, mens motorlydene forsvant med håpet. Jeg gikk bort til henne i sokke-
lesten. Jeg la en liten hånd på kneet hennes, jeg var ti og hun slo armen vekk.
Mor, hun er seks år eldre enn sist jeg så henne, hun sluttet aldri å gå i de samme korte ola-
shortsene fra jeg var liten. Solflekker lyser på lårene hennes gjennom trærne, der hun bytter på
å gasse og bremse på den humpete stien i løvskogen. Veien var lengre som barn. De mosegrodde
trærne uendelige, der bilen slynget seg innimellom. Det er trangt i setet, jeg lener meg ut vinduet.
Selv om jeg satt ved siden av henne den gangen og, følte jeg meg trygg i den skranglete farkosten.
Vi var på vei. Og så lenge vi var i bevegelse, kunne ingenting nå oss.
«Kan du sakke farten litt?» spør jeg.
«Er du kvalm?»
Jeg svarer ikke.
Håret blafrer rundt hodet mens trærne fyker forbi.
«Hva skal man med en cabriolet», kunne hun finne på å si på gode dager. Hun la alltid cap-
sen i hanskerommet når vi satte oss inn, jeg syntes vi burde kalt det hatterommet.
«Når en kler seg, skal en alltid begynne med hatten», sa hun stadig. «Jeg begynner alltid
med hatten. Det er det første Han ser når vi går ut.» Jeg holdt buketten den gang, som nå. Den
gang var det alltid roser. Røde eller hvite eller rosa. Det var ikke så farlig. Bare alle visste hvor vi
skulle. Tornete roser er dødens blomst.
Steinene lå skjult mellom stammene de første kilometerne. Etter hvert som de ble flere begyn-
te en og annen å dukke fram fra løvet.
«Ikke stirr», sa hun. Vi skulle aldri stoppe. Vi skulle ikke se hva andre la ned. Sorgen er
ens egen.
Håret hennes har begynt å få grå ettervekst, stadig farger hun det blondt. Stadig er neglene rosa.
Øynene hennes er med veien, ikke romsterende etter hvor hun la fyrstikkene og stearinlyset. Lil-
jene i fanget, jeg vil kaste dem ut vindu.
Hun sakker farten. Papiret rundt liljene knitrer når jeg flytter på buketten. Der framme, i en-
den av en liten lysning, ligger de enda. De ujevne, små steinene med skriften malt på, tykke hvite
bokstaver etter fingre som pensler. Hun må ha malt dem på nytt i løpet av årene, det er mindre
krakelering enn det pleide. Stubben vi alltid satt på ser mer råtten ut enn før. Men stadig står den.
Sola strekker sine stråler ned.
«Så», sier hun. Stillheten duver når motoren stopper.
«Her var vi», sier jeg. Vi sitter en stund i øyeblikket. Her var vi. Knutene knyter seg i magen.
Håndtaket knepper åpent, hun hopper ut og smeller døra igjen. Ingen hatteluke åpnes. Ingen
caps trykkes godt ned på hodet før hun går ut. En dag må hun ha lukket hatterommet da hun
satte seg inn, og glemt å åpne det igjen da hun skulle ut.
Den myke skogbunnen gir lett etter under skoene. Hun sitter bredbeint på stubben, albuene på
knærne.
«Når var sist du var her?» spør hun.
«Da øglen hoppet på benet mitt der borte. Da jeg var tolv.»
«Som du skrek.»
«Som du lot meg høre det.»
Røttene vokter stadig likene. Det vokser noen gresstuster foran steinene. Nesten helt skjult av
råtnende roser og liljer og løv.
Jeg huker meg ned foran de to steinene med liljene i fanget. Skyver løv vekk fra gresset. Øy-
nene hennes er sol i nakken. Jeg løfter bort visne blomster, kronbladene fra flere roser løsner med
det samme og faller fra stilken. Jeg tar de friske liljene i favnen, den våte skogbunnen trekker inn i
knærne på buksene. Blomstene vikles ut av papiret, og legges til jorden.
Vi sitter begge på stubben, slik vi pleide. Fuglene synger ikke her. Jeg skubber meg litt til siden.
«Har jeg murene oppe?»
Jeg svarer ikke.
«Jeg har øynene åpne.» Jeg legger hodet bakover, det prikker i kinnene.
«Jeg vil ikke gråte i dag.»
«Du gråt ikke da du var et barn heller.»
«Nei.»
I svømmehallene. Hun var i bassenget og jeg satt på benken og så på, tørket endene av håret
forsiktig i håndkleet. Jeg tok ikke øynene av mor der hun smøg seg rundt i bassenget, lo som et
barn rundt Joakim, Matteus, Lucas, de tok ikke blikket fra henne, stod på grunna for ikke å glem-
me å svømme.
Lukta av klor var døsig, jeg la meg ned på benken, det våte håndkleet lå som et kaldt og fuktig
teppe over kroppen, men jeg lukket ikke øynene.
«Kommer Han tilbake?» spør jeg.
«Han er på vei.»
«Det er døden og.»
«Hvis jeg dør-»
«Vi skal alle dø, Donna. Når du dør, hva skal jeg gjøre med deg?»
«Bare legg meg ut her med Marilyn og Dorothy. Ikke begrav meg. Jeg er så redd for å våkne.»
Jeg våknet søndagsmorgenene til mor som spilte piano, tonene som bygde huset, lydene som
fjernet knirkingen, ørkenvinden. Det var Maryland, det var et slott, det var et is-land. Vi kranglet
ved tangentene. Hvite løgner under sorte klør, pianoet pustet.
«Du oppdro meg slik verden dro fra deg.»
«Han var hele kloden.»
«Og du var ingen Atlas.»
«Kjæreste honning, min søteste sukkerbit.»
«Jeg ville ikke gråte i dag.»
«Du gråt ikke da du var et barn heller.»
«Du gråt for oss begge.»
«Hva gjør en med et barn som ikke gråter.»
«Du dro meg opp slik verden gjorde med deg - etter håret. Du dro meg med små tråder av
utålmodighet og små biter alenemor. Marilyn. Hun hadde visst hva hun skulle gjort.»
«Men jeg er bare Donna. Jeg fødte deg i ørkenen. Vi bar deg gjennom sanden.»
«Hvor desperat kan man være. Du dømte meg før jeg ble født. I ørkenen finnes ikke annet
enn døde dyr.»
«Døde dyr, og et barn som skriker. Jeg skiftet bleier. Jeg ordnet mat. Jeg hang fluepapir i kar-
mene.»
«Du dro. Du spilte piano om morgenene. Og knuste som et eple da bilen kjørte. Han dro og
dro. Hvorfor ble du, hvorfor blir du stadig.»
«Et barn er et barn. Et frø er et frø. En frukt er en frukt. Den eneste frukten i hele ørkenen
måtte modne.»
«Frukt før det var frø.»
«Du har blod i håret. Jeg gjorde det hele for deg. Jeg trengte aldri å be for deg.»
«Slutt å be for Marilyn. La meg være.»
«Den natta du kom inn i min hvite kjole og dryppet, dryppet gjennom huset, vannet dryppet
fra håret og klærne. Den natta du stod søkkvåt i døråpningen til soverommet. Du lyste som en hvit
stjerne i natten. Og alt jeg tenkte var – hvor fant du vann.»
«Hvorfor stod du ikke opp. Du snudde deg om og sov videre.»
«Du kom inn og la deg i armene mine.»
«Jeg trodde du var en annen. Jeg trodde jeg hadde klart det. Å entre en ny virkelighet. Ørken-
sanden lå kjølig under føttene da jeg gikk hjem fra havet.»
«Havet.»
«Han skylte gjennom meg, skylte meg opp fra havet som en glassflaske.»
«Havet renser, havet holder ikke fast. Jeg skjønner at jeg mistet deg i havet.»
«Du skjønner ingenting. Du er et hav.»
«Jeg gjorde mitt beste.»
«Donna. Du har aldri vært god i noenting, hvorfor trodde du mor skulle passe deg.»
«Fluepapiret», hun gråter nesten nå. «Jeg ønsket deg så veldig.»
«Hvem bærer et barn inn i ørkenen og ikke ut av den. Hvem lar en fremmed mann gi en et
barn, hvem lover bort sitt barn til en fremmed.»
«Hvorfor er du så sint.»
«Du var aldri hjemme, Donna. Du stod på kjøkkenet som min lekemor, du lå på soverommet
og fantaserte, du lå på soverommet som en dukke, mens Han lå på mitt.»
«Liljene ser fine ut. Jeg tror Marilyn og Dorothy vil like dem.»
«Liljene har blod i stilkene. Du vil bare vinne alt og tape ingenting. Sol om natten. Hvorfor
sitter vi her med døde kvinner uten å snakke. Marilyn hadde sett ham for mannen Han er.»
«Etterpå tenkte jeg vi kunne drikke te.»
«Du hater te!»
«Jeg har blitt voksen siden sist. Du har vært så lenge vekke.»
«Jeg må kaste opp.»
«Gjør det i buskene.»
«Jeg tar golfbilen hjem. Du kan drikke te med Marilyn og Dorothy.»
«Mary.»
«Nei. Du har blod i håret.»
«Jeg har øynene åpne!»
«Ta blikket fra meg.»
Jeg drar opp døra til golfbilen, det lukter smeltet plastikk av setene, jeg smeller døra igjen og
vrir om nøkkelen. Hun kommer opp på andre siden av bilen, jeg drar i spaken for revers, jeg tråk-
ker på gassen. Jeg rygger vekk fra de malte gravsteinene. Hun åpner døra i fart, løper pesende på
siden.
«Helvete, Donna, hva driver du med! Slutt.» Jeg svinger innimellom trærne.
«Vent!» Hun får et ben opp i bilen. «Mary, du kan ikke kjøre.»
«Det er en golfbil!» Hun drar seg opp etter vinduskarmen og inn i setet.
«Gi meg rattet.»
«Alt du tar i blir ødelagt!»
«Jeg ønsket deg så veldig. Jeg unnskylder aldri for å elske deg, Mary. Jeg tror på deg, Mary.»
«Ikke faen om du tror på meg, du har alltid trodd det beste om folk, og du ser bare det du
tror. Du kler deg som en prostituert og tror du er en helgen.»
«Jeg elsker deg, Mary.»
«Jeg hater deg, Donna.»
«Du gløder.»
«Hold kjeft, jeg må kaste opp.»
«La meg kjøre.»
«Slutt å be for meg.»
«Det har jeg alt gjort.»
«Så slutt å be for Marilyn. Slutt å elske hemningsløst. Ikke rør meg.»
«Slipp rattet, la meg kjøre. Vi kan ikke begge styre bilen!»
«Donna, du vet like godt som meg at ingen av oss styrer bilen.»
Og vi vet begge at vi aldri kommer til å krasje. Vi vet begge at himmelen lytter mellom kro-
nene. Vi vet begge at Marilyn skal minnes for sin død, Donna vil aldri se at hun er Dorothy, og
jeg skal huskes som Donna.
