Som oss mennesker i den virkelige verden, må også de litterære karakterene man finner mellom to permer forholde seg til mat. Hvordan de gjør dette, og hva de spiser og ikke spiser, har bunnet ut i en studie av mat i litteraturen.
Av Madeleine Joys
I 1825 skrev gourmanden Jean-Antheleme Brillat-Savarin disse ordene: ”Si meg hva du spiser, så skal jeg si deg hva du er.” i sin bok Smakens fysiologi.1 I 1914 skrev forfatteren James Joyce setningen ”De førte et beskjedent liv, men likte å spise godt.” for å beskrive to av karakterene i novellen “De døde”.2 Hva har så disse to sitatene med hverandre å gjøre? Jo, de representerer det temaet jeg ønsker å belyse i denne teksten, hvor jeg vil utforske matens rolle i litteraturen gjennom å se på scener fra et utvalg av litterære verk. Mat, måltider og beskrivelser av fravær av mat, kan gi oss en unik innfallsvinkel til hvordan vi ser på en tekst. Gjennom å analysere finmaskede detaljer om hvordan mat og måltider er beskrevet, kan vi avdekke informasjon som karaktertrekk, humør, klassetilhørighet og karakterenes psyke. Alle mennesker spiser, men vi gjør det på forskjellige måter, som sier noe om hvert individ. Jeg vil primært fokusere på temaet kulinarisk sosiologi, men også måltidet som strukturerende element vil være sentralt når jeg går inn i de ulike verkene. Der vil jeg undersøke hva maten i litteraturen egentlig kan si oss om karakterene, og livet de fører.
Brillat-Savarins Smakens fysiologi vil fungere som et teoretisk bakteppe, hvor hans tilnærming til mat blir overført til hvordan mat, eller måltidet, vises i de litterære verkene jeg har valgt å fokusere på. Smakens fysiologi er en hybrid mellom en vitenskapelig tekst, filosofi og en kokebok, hvor Brillat-Savarin tar opp betraktninger i og rundt kokekunsten og gastronomien, og ser også på dette fra et klasseperspektiv. Han allmenngjør gastronomien og setter søkelys på denne handlingen alle levende må gjennomføre hver dag, altså det å spise: “Gastronomien er den logisk+ oppbygde viten om alt som har med mennesker å gjøre, i den grad den tar til seg næring.” skriver Brillat-Savarin.3
For å presentere temaet kulinarisk sosiologi, vil jeg begynne med å ta for meg en hendelse hentet fra Fjodor Dostojevskijs roman Forbrytelse og straff. Omlag halvveis ut i romanen beskrives en begravelse for en tidligere militærmann. De pårørende har skaffet alt av mat og drikke som er forventet å ha i en begravelse, men gjennomgående det rimeligste og enkleste i sitt slag.4 Hva kan denne ene, isolerte hendelsen egentlig si oss om romanpersonene den beskriver? Min lesning av denne begravelsen er, at gjennom dette måltidet kan man se familiens klassefall, og deres fornektelse av dette – de prøver å dekke over sin nye fortvilte livssituasjon ved å ignorere den, og vise et annet bilde utad enn de faktiske realitetene. Andre verk som også presenterer en tolkningsnøkkel gjennom måltidsbeskrivelsene er for eksempel scenen hvor Hedvig får en spiseseddel fra Hjalmar i Henrik Ibsens Vildanden (1884), Karen Blixens novelle ”Babettes Gjestebud”(1950), Franz Kafkas ”Sultekunstneren” (1924), og ikke minst Knut Hamsuns roman Sult (1890). Jeg vil demonstrere betydningen av Brillat-Savarins aforisme ”Si meg hva du spiser, så skal jeg si deg hva du er.” ved å vise det meningspotensiale som ligger i noe så hverdagslig som i det å spise, eller å ikke spise.
KULTUR OG NØDVENDIGHET
Det å spise er noe alle organismer har gjort fra tidenes morgen. Spisehandlingen har to sider, det rent nødvendige med det å ta til seg næring for å opprettholde sin eksistens, og det kulturelle aspektet. Selv om alle må spise for å leve, er det gjennom tidene blitt flere og flere som lever for å spise. Tenk på mattradisjonenes utvikling her i Norge. Før var målet å mette flest mulig og at maten skulle holde seg lengst mulig. Via salting og tørking av kjøtt og fisk, og dyrking av poteten for å mette en sultende nasjon, har vi i dag kommet frem til en annen virkelighet. Nå kan man velte seg i luksus på Michelin-restauranter hvor man spiser titalls minimalistiske retter for en større pengesum, heller enn å tenke på preservering og rasjonering. Mat har alltid vært kultur, men gjennom gastronomiens utvikling har det kulturelle aspektet blitt enda viktigere. Nå er det ikke lengre det å bli mett som blir det primære, men det å få en opplevelse av å smake noe nytt og vellaget. Mat som mer enn et næringsmiddel har sammen med den økonomiske veksten verden har sett, blitt en enda viktigere del av de fleste kulturer.
Mat er kultur, men Brillat-Savarin ser seg ikke fornøyd med å kalle mat kun for en del av kulturen, så gjennom sin gastronomi løfter han den opp på et vitenskapelig nivå:
”Som alle andre vitenskaper er gastronomien datter av sin tid, og den utvikler seg litt etter litt, først gjennom en sammenfatning av empiriske metoder og senere gjennom oppdagelsen av prinsipper som kan avledes av disse metodene.”5
Brillat-Savarin går inn på utviklingen av kokekunsten, altså gastronomien, gjennom tidenes løp, fra før man hadde ild, frem til hans egen samtid. Det som er viktig i dette henseende er å se på utviklingen av gastronomien og overklassens mattradisjoner, men også avvikene fra denne kultiveringen. Gjennom vitenskapliggjøringen blir gastronomien til noe målbart, noe man kan likestille med andre disipliner innenfor humaniora, her sagt med Roland Barthes ord: ”Brillant-Savarin blir lingvist, han omgås mat på samme vis som en fonetiker ville gjort det med vokalitet.”6 Når gastronomien blir gjort til et så håndfast studieobjekt, gjør den seg svært så lett å anvende som en tolkningsnøkkel, eller en vei inn i et annet studieobjekt, altså på litteraturen, som jeg vil vise her.
Med dette i mente kan vi gå inn i de litterære karakterene og tolke dem. Hvilken informasjon kan vi lese ut ifra at en karakter ikke spiser kalvefilet til middag, men gnager på et ben, eller livnærer seg på sagspon for å døyve sulten? Ved å sette normen opp mot dem som avviker fra denne, kan man begynne å utforske hvorfor de litterære karakterene lever som de gjør. Hva har det å si når jeg-personen i Hamsuns Sult spiser sagspon? Eller når han blir fysisk dårlig av å innta et vellaget måltid med biff? Det oppstår en interessant spenning når disse to sidene av mennesket blandes sammen; den kultiverte og den dyriske siden som bor i oss. I romanen Sult møter vi en mann som “ (…) gik omkring og sulted i Kristiania, denne forunderlige By, som ingen forlader, før han har faaet Mærker af den.”7 Hovedpersonen er en svært stolt karakter, som prøver å livnære seg av å skrive. Han ser på seg selv som en intellektuell, som ikke trenger å ta på seg alminnelig arbeid for å tjene penger, og gir seg også tidvis ut for å stamme fra en gammel adelsfamilie for å imponere menneskene rundt seg. Realitetene er dog noe helt annet. Han eier så godt som ingen ting, og leier et beskjedent værelse han sliter med å betale for. Han har sjeldent penger til mat, og pantsetter de få eiendelene han har for å få tak i det aller nødvendigste. Gjennom romanen blir situasjonen kraftig forverret. Kampen for å skaffe mat, og det å spise og ikke å spise, dominerer tilværelsen for den psykisk og fysisk frynsete personen han utvikler seg til å bli. Når han har sultet lenge, klarer han ikke lengre å forholde seg normalt til mat. Et eksempel på dette er: ”Jeg begyndte at spise, blev mer og mer graadig efterhvert, slugte store Stykker, uden at tygge dem, gasset mig dyrisk ved hver Mundfull.”8 Jeg-personen, som en del av kulturen, har gått inn på en restaurant, bestilt og betalt for et stykke kjøtt, og oppført seg høflig ovenfor servitrisen. Han er i kulturen frem til maten blir satt foran ham; men da tar det dyriske over. Jeg-karakteren spiser så fort at han blir dårlig, som et dyr som ikke har metthetsfølelse og dermed kan spise seg i hjel. Men etterpå klarer han ikke å skrive, og for å tjene penger må han skrive. Om han ikke gjør det, får han ikke råd til mat og kan dø av sult. Men det er maten som er hinderet for skrivingen. Et så lite tekstutdrag som dette kan altså vise en mye større tematikk enn det rent konkrete.
KULINARISK SOSIOLOGI
”Gastronomien er […] opptatt av alle samfunnets lag. Den kan stå bak banketter for kongelige, så vel som utregnelsen av hvor mange minutter et egg skal kokes for å bli passe bløtkokt.”9
Dette sitatet illustrerer et viktig poeng med tanke på mat i litteraturen. Det er like viktig for en bondekone å koke ett egg perfekt, som for en godseier å passe på at kokken tilbereder oksesteken på best mulig måte, for å opprettholde fasaden utad. Hvis man i en roman, i overklassen, fikk servert de mest eksklusive råvarer, men de var dårlig varmebehandlet og dekket av en saus som hadde skilt seg, ville det vært mye mer sjokkende enn hvis en fisker serverte velling til middag, men en perfekt velling. Hvordan man bryter eller følger slike normer trer frem som en kulinarisk sosiologi, som kan fortelle oss mye om menneskene bare ved å se på spisesituasjonen. For å følge opp eksempelet fra Forbrytelse og straff innledningsvis, kan vi her gå inn i teksten for å se på en sentral passasje om det ovennevnte gravølet. Fortelleren er svært eksplisitt i sin mening om hva som foregår her, noe som gjør dette til et skolebokeksempel på hvordan vi kan se på matbeskrivelsene i litteraturen ved hjelp av den kulinariske sosiologien:
Trolig var det her fremfor alt den spesielle følelse man pleier å kalle fattigdomsfornemhet som spilte inn, denne følelsen som man kan registrere hos mang en fattig stakkar, når han står overfor visse samfunnsmessige seremonier som ingen av oss kommer utenom; da oppbyr han sine siste krefter og sine siste oppsparte kopeker for å slippe å være ”dårligere enn de andre […]».10
Slik står det om Katerina Ivanovna i romanen, og når vi kommer til beskrivelsen av hva hun denne dagen klarte å sette på bordet får vi bekreftet denne fattigdomsfornemheten. Hun prøver å dekke over at familien faktisk ikke eier nåla i veggen og at hun selv også er svært syk og døende:
Viner i flertall og av ulike merker var det ikke tale om, heller ikke ble det skjenket madeira. Det ville ha vært litt for storslått. Men alkohol i forskjellige former var å få. Her var vodka, rom og portvin; alt sammen var riktignok av en aldeles grusom kvalitet, men det fantes mengder som var så store at de strakk til. Av matretter fantes den seremonielle kutja, denne tradisjonelle grøten av sukret ris med rosiner på, videre var det en tre-fire andre retter (blant disse også bliny […].11
Det er altså tilgjengelig store mengder av det meste som man kunne ønske seg i en begravelse. Selv om det mangler madeira er der altså vodka, men også to dyre importerte varer som Rom og Portvin. Familien hennes er så fattig at til og med hennes stedatter må prostituere seg for å tjene nok penger til å forsørge familien, noe som er allment kjent. Det som ville ha vært naturlig i deres ekstreme fattigdom, var å sette frem et par flasker vodka, sild og poteter. Men i stedet disker hun opp med retter som er verdig i et borgerlig hjem. Katerina Ivanovna bryter altså her med de sosiale forventningene i forhold til hennes klassetilhørighet, for å bevise ovenfor sin omgangskrets at det ikke står så dårlig til med familien som alle vil tro, og viser et interessant brudd med det forventede som sier mye om hennes karakter. Hun er enten ekstremt stolt, i fornektelse, eller kanskje hun simpelthen ønsker seg tilbake til en tid der hun verken var syk eller fattig.
Det er ikke bare karaktertrekk og klassetilhørighet ved enkeltpersoner en passasje om mat i et litterært verk kan vise oss, men også samspillet og spenninger mellom de forskjellige karakterene. I Virginia Woolfs roman To the Lighthouse (1927) finner vi en lengre måltidsscene i slutten av del en. Om du her lurer på hvem som føler noe litt ekstra for en av de andre rundt bordet, er det bare å lese hvordan Mr Bankes tar imot Mrs Ramsays Boeuf en Daube. Måten han roser maten hun serverer ham helt uhemmet på, gir oss en god indikasjon på at han nok har falt for henne. Vi trenger i grunnen ikke å lese frem til de neste sidene, der Mrs Ramsay selv tenker at hun tror han er forelsket, for å skjønne dette.
“The cook had spent three days over that dish. And she must take great care, Mrs Ramsay thought, diving in to the soft mass, to choose a specially tender piece for William Bankes. (…) ‘it is a triumph,’ said Mr Bankes, laying his knife down for a moment. He had eaten attentively. It was rich; it was tender. It was perfectly cooked. How did she manage these things in the dephts of the country? he asked her.12
MÅLTIDET SOM STRUKTURERENDE ELEMENT
Så langt har jeg vist hvordan maten og spisemåter kan fortelle oss mye om karakterene, deres følelser, psyke og plass i samfunnet. Men kan mat ha noe å si for et helt verk? Tematisk er dette selvsagt, men flere forfattere har også brukt mat, eller måltidet som et strukturerende element. For å vise dette, vil jeg gå litt inn på hvordan forfatterne Gunnhild Øyehaug og James Joyce har benyttet seg av måltidet i noen av sine tekster.
Undis Brekke er hovedpersonen i romanen med samme navn, skrevet av Gunnhild Øyehaug. Hun er en akademiker som aldri klarte å fullføre doktoravhandlingen sin ved Universitetet i Bergen, og må vike for en nyansatt ph.d.-kandidat som trenger et kontor. Samtidig som hun mister jobben som universitetslektor på allmenn litteraturvitenskap, går hun også ifra sin samboer gjennom mange år, og må tenke helt nytt. Hun får tilslag på en stilling som nordisklektor ved høyskolen like ved hjembygden hennes, en liten sunnmørsbygd med et tett og komplisert kollegialt miljø. Det som gjør romanen relevant i denne sammenhengen, er at hele handlingen utspiller seg i og rundt et smalahovelag.
”Trettiåtte år seinare sat eg og stirte ned i ent daut sauehovud. Det rauk av hovudet som lå på tallerkenen, tvers gjennom det brune, stramme skinnet over sauekraniet, som om ein straum av synleg sjel ikkje kunne stanse seg sjølv i å stige opp. Eg såg ikring meg, såg at alle, nærmere bestemt kollegiet i nordisk ved Høgskulen i Eitre, sat med glasa heva”.13
Dette er begynnelsen på andre kapittel, og slik setter Øyehaug stemningen for resten av romanen. Alle tilbakeblikk, digresjoner og refleksjoner finner sin opprinnelse her rundt dette bordet, fylt av kollegaer og like mange smalahover. Beskrivelsen av matretten; et avsvidd, speket og stekt sauehode med tenner og øyne fortsatt intakt, underbygger stemningen hovedpersonen føler på. Det har skjedd mye, men samtidig lite, siden hun forlot hjemstedet. Ekskjærester og tidligere konflikter viser seg på samme måte som den døde sauen på tallerkenen. Det er et tradisjonsmåltid, men likevel er det første gang Undis smaker på det, og denne diskrepansen går igjen gjennom hele romanen; spillet mellom det nye og gamle, fortid og fremtid, by og land. Romanen leter og graver frem historier fra fortiden, på samme måte som Undis Brekke graver frem de spiselige og ikke-spiselige delene av smalahovet: det ubehagelige øyet hun ikke vil spise, og kjakene som er så gode.
Bruken av måltidet som strukturerende element gir et samlingspunkt for en ellers fragmentert handling med tanke på tidsplan og geografi. Det samler og underliggjør på samme tid, siden ting virker nært og fjernt om hverandre, og gjør at Øyehaugs relativt korte roman fester seg godt hos leseren.
DE DØDE (1914)
Novellen “De døde” av James Joyce, er hentet fra samlingen Dublinere, hvor flere av novellene ender i en form for epifani; et øyeblikks erkjennelse der man plutselig ser hele livet sitt i et nytt lys. Der veien til denne erkjennelsen i de fleste andre novellene er relativt kort, lar Joyce oss i “De døde” heller dvele i fortellingen. I denne novellen er det i opptakten selve handlingen ligger, og opptakten er lang. Vi blir introdusert for et persongalleri som vi følger gjennom en hel kveld. Novellen starter in medias res, hvor Lilly, portnerens datter, tar imot gjestene og hjelper dem med å henge av seg. Anledningen er det årlige ballet til frøknene Morkan, som både frøknenes elever, venner og familie er invitert til. I teksten er denne kvelden som nevnt ovenfor omtalt som et ball, men det er måltidet som er kveldens hovedanliggende. Fortellingens hovedperson er frøknenes nevø, Gabriel Conory, og det er han vi følger tettest gjennom kvelden. Rett før middagen kulminerer spenningen som så langt har bygget seg opp, og teksten går over i en mer harmonisk og fase med delingen av mat:
“Og en annen ting, tante Kate,” sa Mary Jane. “Nå er vi ordentlig sultne, og da har vi lett for å trette.”
“Og når vi er tørste, har vi også lett for å trette,” sa Browne.
“Derfor er det best vi går til bords,” sa Mary Jane. “Så kan vi heller fortsette diskusjonen etterpå”.14
Og når alle har satt seg rundt bordet er stemningen lystig, og Gabriel utfører sine plikter med glede:
Mens Gabriel og frøken Daly sendte rundt tallerkener med gås og med skinke og med krydderstek, gikk Lilly langs randen av gjester med et fat varme poteter i en hvit serviett. […] Mary Jane serverte elevene sine og sørget for at de fikk av de beste stykkene. Tante Kate og tante Julia åpnet flasker og brakte dem fra pianoet, øl til herrene og mineralvann til damene. Det hersket en stund atskillig munter forvirring av støy og latter, beskjeder fra folk som sa hva de ville ha og som ombestemte seg, lyden av kniver og gafler som klirret mot tallerkener og korker som ble trukket opp. Gabriel begynte å skjære opp nye porsjoner så snart han var ferdig med første omgang, uten at han hadde servert noe til seg selv. Alle protesterte høylydt, og han møtte dem på halvveien ved å ta en stor slurk av ølglasset, for arbeidet med skjæringen hadde gjort ham varm og het.15
Før jeg går videre inn i selve måltidet, vil jeg trekke en linje tilbake til den kulinariske sosiologien. Hvem er disse menneskene, og hvor i samfunnet hører de til? Dette gir Joyce oss et delvis svar på allerede på tekstens andre side, hvor han selv bruker mat for å eksemplifisere det: ”De førte et beskjedent liv, men likte å spise godt. Alt skulle være av beste sort, mørbradstykket på steken, te til tre shilling og beste porterøl på flasker”.16 De har også en ansatt, Lilly, som står for innkjøpene deres. Alt dette vitner om en middelklassefamilie, som nok var bedre rustet økonomisk før i tiden. Alle de tre aldrene frøknene jobber med musikkundervisning for å tjene litt ekstra, og i selskapet serverer de og lager det meste av maten selv. Man kan ane noe av den samme fattigdomsfornemheten som Katerina Ivanovna hadde i Forbrytelse og straff. Selv om hennes familie var mye verre økonomisk stilt, merker man den samme stemningen, der en familie som en gang var en del av borgerskapet, med tiden har måttet vende seg til å leve mer nøkternt.
Også i denne teksten kommer karakterenes personlighetstrekk til syne gjennom hvordan de forholder seg til mat. På samme måte som vi i Sult kunne hente ut informasjon om hovedpersonen i scenen der han fikk servert et biffmåltid, møter vi i ”De døde” blant annet en enkel og forfyllet mann, noe vi kan se på måten han oppfører seg på i møte med mat. I spisescenen er hovedpersonen Gabriel fritatt fra dessertspisingen, noe han i følge teksten alltid er. Som erstatning har hans gamle tante satt frem et glass stangselleri han kan knaske på istedenfor puddingen. En av de andre gjestene, Freddy Malin, velger å spise puddingen sammen med sellerien, fordi han har hørt at selleri var sunt. Han ankommer selskapet beruset, et element i handlingen som blir fint underbygget med denne lille merkelige detaljen: selleri og pudding. Hvordan Gabriels kone, Gretta, snakker om deres felles barn, viser mye om Gabriels karakter. Hun fremstiller her en far som er opptatt av at barna hans skal ha en streng oppdragelse i en sunn kropp.
”Han forlanger at Tom skal beskytte øynene med en grønn skjerm om kvelden og at han skal gjøre gymnastikk med manualer. Og han forlanger at Eva skal spise opp all havregrøten. Stakkars barn”.17
Det er flere andre steder i teksten Gabriel også blir fremstilt som den ansvarsbevisste. For eksempel når det er tid for å spise:
”’Hvor er Gabriel?’ spurte hun. ’Hvor i all verden er Gabriel? Her sitter alle og venter, og så er det ingen som kan skjære opp gåsen.’ ’Her er jeg, tante Kate,’ ropte Gabriel med plutselig munterhet. ’Klar til å skjære opp en hel flokk med gjess, om det skulle være nødvendig.’ (…) Gabriel gikk bestemt bort til sin plass ved bordenden og etter å ha kastet et blikk på eggen av forskjærkniven, stakk han gaffelen bestemt i gåsen. Han følte seg helt avslappet nå, for han var en mester i å skjære opp, og det var ingenting han likte bedre enn å presidere for enden av et veldekket bord”18
Før på kvelden, og også senere, har Gabriel fremstått som litt utilpass, spesielt i samtaler med en yngre kvinne angående det irske opp mot England og resten av kontinentet. Han hadde også en noe forstyrrende samtale med tjenestepiken Lilly da de ankom, hvor hans væremåte og kanskje også meninger ble oppfattet som feil, eller passé. Denne følelsen forsvinner dog helt når han her får være i sitt rette, vante element. Han er familiens mannlige overhode, som spesielt de eldre kvinnene i familien setter umåtelig stor pris på. Han holder en tale hvor han roser tantene for deres plass i samfunnet og historien, om hvordan deres ”høviske irske gjestfrihet” er et eksempel til etterfølgelse for alle fremtidige generasjoner.
Kvelden avsluttes etter måltidet, når gjestene én etter én reiser hjem, eller som Gabriel og Gretta, til et hotell. Det er først når paret ankommer hotellrommet sitt at teksten når sitt øyeblikk av epifani; når Gabriel innser at Gretta egentlig alltid har elsket en annen mer enn ham selv. Men dette punktet av erkjennelse blir desto sterkere siden Joyce har latt oss være sammen med disse karakterene gjennom et helt selskap, en hel kveld, og dermed har lært dem å kjenne, før han plutselig lar leseren og Gabriel se det hele i et helt nytt lys.
Som hos Øyehaug er det kveldens anledning som fungerer som det strukturerende elementet i teksten. Selskapet og spesifikt måltidet som kulisse hjelper å male frem fortellingens stemning, tempo og særpreg, og hvordan de forholder seg til mat.
Mat i litteraturen er altså ikke bare en oppramsing av dagligdagse gjøremål eller nødvendigheter hos, eller mellom, de litterære karakterene, men kan også være en unik vei inn i livene, hverdagen, personlighetene og følelsene til romanpersonene vi side etter side lærer oss å bli nysgjerrige på, og kanskje til og med glad i. For det er mye sant i Brillat-Savarins ord som jeg nevnte innledningsvis, nemlig: si meg hva du spiser, så skal jeg si deg hva du er.
1 Brillat-Savarin 2007:33.
2 Joyce 1974: 141-142.
3 Brillat-Savarin 2007:29.
4 Dostojevskij, overs. 2000: 514-515.
5 Brillat-Savarin 2007: 63.
6 Barthes 2007:17.
7 Hamsun 1890:1.
8 Hamsun 1890:187.
9 Brillat-Savarin 2007:65)
10 Dostojevskij 2000:514.
11 Dostojevskij 2000: 515.
12 Woolf 1977:108-109.
13 Øyehaug 2015:9.
14 Joyce 1974:156.
15 Joyce 158:1974.
16 Joyce 1974:141-142.
17 Joyce 1974:145.
18 Joyce 1974:157-158.
LITTERATURLISTE
Brillat-Savarin, Jean-Anthelme: Smakens fysiologi, Oslo: *spartacus forlag AS 2007
Barthes, Roland: ”Å lese Brillar-Savarin” Brillat-Savarin, Jean-Anthelme: Smakens fysiologi, Oslo: *spartacus forlag AS 2007
Hamsun, Knut: Sult, København: P. G. Philipsens forlag 1890
Dostojevskij, Fjodor: Forbrytelse og straff, Oslo: Solum forlag AS 2000
Joyce, James: Dublinere,“De døde”, Oslo: Gyldendal Norsk forlag AS 1974
Øyehaug, Gunnhild: Undis Brekke, Oslo: Kolon forlag 2015
Woolf, Virginia: To the lighthouse, London: TriadGrafton 1977