Ei jente med pistol og en gutt fra Bangla

– Jakten på identitet i to italienske romantiske komedier.

I denne teksten skal jeg snakke om italienske filmer, hovedsakelig Bangla fra 2019 og La Ragazza con la Pistola fra 1968. Jeg vil se på potensialet romantiske komedier har til å fremheve og sette på spissen konservative holdninger i samfunnet. Disse to filmene tar opp spennende spørsmål knyttet til identitet, og viser at den romantiske komedien kan spille en rolle den gjerne ikke assosieres så ofte med.

Tekst: Rolf C. Johannessen. Illustrasjoner: Sanne Eikeland Nilsen. Opprinnelig publisert i #49 Romanse. 


Krig og kjærlighet – Realisme og romanse

For de som nostalgisk minnes stemningen i svensk-libanesiske Josef Fares’ Jalla! Jalla! (2000), kom det i fjor en italiensk film som kan være verdt å få med seg. Bangla (2019) vever problematikk knyttet til det å være andregenerasjons innvandrer inn i en koselig kjærlighetshistorie. Jeg har alltid vært fan av romantiske komedier. De er lekne i stilen samtidig som de har tillatelse til å provosere, og er derfor et fint rammeverk for å gjøre narr av tabubelagte emner. Samtidig er oppskriften enkel: Kjærlighet er målet, og på veien oppstår hindre som tvinger frem en forandring i hovedpersonen som utruster han eller henne til å oppnå dette målet. En slik forvandling blir ikke stort visuelt tydeligere enn i La Ragazza con la Pistola fra 1968, der hovedpersonen forvandles fra en tradisjonell sør-italiensk kvinne, svartkledd og mørkhåret, til fargesprakende og moderne.

Mange vil nok tenke at romantiske komedier står i sterk kontrast til filmrealisme. Dette er relevant fordi italiensk films viktigste periode var neorealismen, som også var en av de viktigste periodene i filmhistorien og som har inspirert det meste av store filmskapere siden. Neorealismen oppsto i etterkrigsdugnaden da ressursene var knappe og den tidligere storslåtte italienske filmindustrien lå i grus. Filmskaperne tok del i å gjenoppbygge et bilde av Italia, et bilde som etter krigen var farget av fascisme og nederlag. Filmene var dramatiske og tragiske, og realisme ble assosiert med skarpt blåaktig lys, dramatisk musikk og nærbilder av lidende mennesker. Det som regnes som bevegelsens første film var Roberto Rossellinis Roma – åpen by fra 1945. Det storslagne krigsdramaet hjalp nettopp å forme italienernes bilde av sin egen rolle under krigen, der Romas borgeres kamp mot nazistene var i fokus. Filmen vant Gullpalmen på filmfestivalen i Cannes. Neorealismen varte kun en kort periode, og filmproduksjonen i Italia tidlig på 50-tallet dreide mer mot romantiske komedier og melodramatiske filmer, kalt “rosa neorealisme”. Filmenes portrettering av samfunnet fikk dermed en mer satirisk og karikerende form. Den rosa neorealismen var ikke et nytt fenomen da den tok av på 50-tallet; filmene som blir husket som neorealismens klassikere er bare et lite utvalg av filmproduksjonen i Italia rett etter krigen. De Sicas Sykkeltyvene fra 1948 er kanskje den mest kjente av neorealismens filmer. Men samme år kom også den mindre kjente Under Roms Sol ut, en romantisk komedie med undertoner av homofil kjærlighet, som kanskje ga et mer komplett og inkluderende bilde av datidens samfunn. I likhet med mange andre filmer i perioden ble den ikke anerkjent som neorealisme. Den hadde ikke samme dramatiske, realistiske, eller rett og slett moralske effekt, til tross for at de fleste av de stilistiske elementene var på plass. Der Sykkeltyvene forteller historien om et samfunn på randen av kollaps gjennom en stakkarslig arbeiders stjålne sykkel, forteller Under Roms Sol om en ung manns liv og søken etter kjærlighet i det samme samfunnet. Der Sykkeltyvene og andre neorealistiske filmer unngikk å vise monumentale Roma hvis storslåtthet hadde blitt et symbol for fascismen, inkluderte Under Roms Sol blant annet en scene der hovedpersonen er på oppdagelsesferd i et forlatt Colosseum, en helt vanlig italieners form for gjenerobring av monumentet. Filmen gjør også narr av fascismens retorikk ved å inkludere graffitien “Vincere” (å vinne) i bakgrunnen i en scene, et sterkt ord som er meningsløst når det står for seg selv. Der Sykkeltyvene henger seg opp i personlig (nærmest intim) lidelse, er Under Roms Sol på mange måter mer virkelighetstro. Dette eksempelet viser at det ikke nødvendigvis er de største filmene som tar for seg de største temaene. Grenser brytes gradvis ned og sosiale normer endres over tid. Et samfunns oppgjør med seg selv kan skje i små drypp, gjennom romantiske komedier så vel som realistiske storverk.

Det som faktisk binder Bangla fra 2019 og La Ragazza con la Pistola fra 1968 sammen, er at begge filmene stiller til veggs utdaterte holdninger. Hovedtema er identitet. Og som de fleste romantiske komedier handler begge filmene om en forvandling. Hovedkarakterene må gjennomgå en forvandlingsprosess, eller selvransakelse, for å bli i stand til å oppnå kjærlighet. Denne forvandlingen må skje fordi omgivelsene ikke samsvarer med karakterens ambisjoner. Med andre ord må forvandlingen skje fordi omgivelsene setter hindringer i veien for at romansen kan spilles ut. Det må tas et oppgjør, og omgivelsene må inkluderes i dette oppgjøret.

Gutten fra Bangla 

Fjorårets deltager, Bangla, på Oslos filmfestival Cinema Made in Italy, bruker humor for å konfrontere det betente temaet innvandring og det å være italiensk og ha flerkulturell bakgrunn. Spesifikt det å ha innvandrerbakgrunn i Roma, fra bydelen Torpignattara, og spesifikt å ha bakgrunn fra Bangladesh, derav også filmens tittel. Filmen er skrevet og regissert av den unge filmskaperen Phaim Bhuiyan, født i 1994, som også innehar hovedrollen som seg selv. Brorparten av handlingen finner sted i Torpignattara (som også huser det hippe nabolaget Pigneto), hvor Phaim er født og oppvokst. Som filmskaper forankrer dette Phaim i italiensk filmrealisme, ettersom bruken av lokale skuespillere og location shooting var blant hovedingrediensene i den italienske neorealismen. Omgivelsene blir en ramme for fremmedfrykt i smeltedigelen Torpignattara, et nabolag som ifølge Phaim selv tilhører både utlendingene, hipsterne og gamlingene. Introduksjonen Phaim gir seg selv i filmen, plasserer ham straks med en fot i hver leir. Han er italiener med foreldre fra Bangladesh, en andregenerasjons innvandrer med urban identitet: “Mi chiamo Phaim. Ho 22 anni. E anche se mi vedete un po’ negro, in realtá sono italiano. Diciamo una via di mezzo, come il cappuccino. 50 per cento Bangla, 50 per cento Italia e 100 per cento Torpigna. “ (“Jeg heter Phaim, er 22 år gammel og selv om jeg ser litt svart ut, er jeg faktisk italiener. La oss si sånn halvveis, litt som en cappuccino. 50 prosent Bangladesh, 50 prosent Italia og 100 prosent Torpignattara.”) Vi møter Phaims litt resignerte, hengslete skikkelse som rusler rundt i hjemlige omgivelser. Han har en måte å bevege seg på som virker selvsikker og oppgitt samtidig, både forvirret og trygg på seg selv. Denne kroppslige komikken skaper en medfølelse i oss som seer, og vinner oss over på hans side, spesielt når man skjønner at det forespeiles romantikk. Spenningen tennes da Phaim, etter å ha introdusert livet og familien sin i klassisk eventyrfortellende “sånn går nå dagene”-stil, ser opp på en reklameplakat med bilde av en (italiensk) jente og sier: “Bare én ting mangler…”

Jenta på reise med pistolen 

I La Ragazza con la Pistola (Jenta med pistolen) – regissert av Mario Monicelli bruker hovedrolleinnehaver Monica Vitti en lignende kroppslig komikk til å vise usikkerhet i omgang med omgivelsene, noe som kommer spesielt til uttrykk gjennom en lang dinglende flette. I filmen, som kom ut i begivenhetsrike 1968, symboliserer denne fletten tilhørighet til et ortodoks og gammeldags Sicilia. I starten av filmen får vi vite at hun også oppfattes som tynn og hengslete, da av de gammeldagse normene som foretrekker kvinner med brede hofter som er skapt for å bære frem både barn og vannbøtter fra brønnen. Monica Vitti – på tidspunktet den berømte filmskaperen Michelangelo Antonioni (Blow Up, L’Avventura) sin kjæreste og muse – spiller hovedrollen. Assunta er forelsket i den lokale mafiabossen Don Vincenzo, men han er derimot ute etter kusinen hennes, som passer den tradisjonelle kvinneformen bedre. Da Don Vincenzo sender mennene sine for å kidnappe kusinen til å bli hans brud, klarer Assunta å kjempe seg til å bli kidnappet i stedet. Da Don Vincenzo påpeker at det ikke var denne tynne jenta han ville ha levert, er hennes motargument at æren hennes allerede er mistet, og at de nå må gifte seg. Don Vincenzo får plutselig sansen for Assunta og skrur på mafiasjarmen; han blåser sigarettrøyk og leverer strofer gjennom sammenbitte tenner. Idet han nærmer seg, tar Assunta over initiativet, kysser Don Vincenzo så hardt at han ikke får puste og lar ham ikke få krabbe ut av sengen. Det neste man ser er Assunta som våkner alene. Don Vincenzo har sneket seg avgårde i grålysningen. Åpningen på La Ragazza con la pistola stadfester Assunta som en moderne kvinne fanget i en gammeldags verden. Men der skal hun ikke være fanget lenge, for Assunta skal nå begi seg ut på en rundtur i modernitets episenter anno 1968, nemlig The Beatles’ Storbritannia. Hun er på jakt etter Don Vincenzo, og med en pistol i vesken skal hun gjenopprette sin ære. 

Det er her den lange, kullsvarte fletten hennes inntar hovedrollen i det som blir starten på en dannelsesreise. At fletten gradvis forsvinner og håret til Assunta gradvis får en rødere farge, samtidig som klærne blir mer fargerike, markerer hennes overgang til den moderne kvinnen hun hele tiden var. La Ragazza con la Pistola er et virvar av en film som følger Assunta på en reise fra landsbyen i Sicilia til Skottland, og sørover i England til hun ender opp i Brighton. I løpet av reisen har hun semi-romantiske møter med flere menn, noe som virker å gjøre henne gradvis tryggere på seg selv: Det er den hippe, rugbyspillende danseløven med italienske sko, den ekstremt feminine og nesten-suicidale rikmannssønnen som ennå bor hjemme hos moren og til slutt den stabile legen, som er en mer klassisk mannsskikkelse i en moderne verden. Assunta blir mer og mer moderne i løpet av reisen; fletten forsvinner, hun går fra svartkledd til fargerik, og ender opp med å bruke Don Vincenzo for sex når han endelig har falt for henne. Denne gangen er det hun som stikker av i grålysningen. Filmen ender slik, ikke med et bryllup, men med Monica Vitti (Assunta) som en frigjort kvinne. Hun beveger seg med selvsikkerhet, uten en saboterende flette nedover ryggen, og er trygg på sin egen seksualitet. Hun får endelig være seg selv, en kvinne som ikke blir holdt tilbake av samfunnets tøyler og normer. Men hun måtte emigrere for å få det til, for hun fant ikke sin plass i sine “naturlige omgivelser”.

Gutten fra Torpignattara

Bangla finner derimot så til de grader sted i Phaims naturlige omgivelser. At filmen er spilt inn i hans eget nabolag, gjør at det er et slags dobbelt oppgjør, både personlig og på vegne av andregenerasjons innvandrere i Italia. Men Bangla er først og fremst en kjærlighetshistorie. Phaim møter Asia (spilt av Carlotta Antonelli, kjent fra Suburra – La serie på Netflix) på en spillejobb med den etniske musikkgruppen sin. Det er en klassisk “kjærlighet ved første blikk”-scene. Han blir slått i bakken når han får øye på henne, tasser over og kommer i snakk med henne, ber henne bli for konserten, og skyter inn at han lager “etno-trap” på fritiden, uten å imponere stort. Da relasjonen med Asia begynner, oppstår problemene for Phaim, hovedsakelig fordi han er muslim og ikke helt sikker på hva han har lov til og ikke lov til. Asia er italiensk, åpen og moderne slik familien hennes også er. Faren er musiker, moren er i et lesbisk forhold og har en blond sønn (Asias halvbror), som er avlet frem ved hjelp av et dansk hjemmeinseminasjonskit bestilt over nett. 

Da Phaim, som derimot ikke kan fortelle foreldrene om Asia, finner motsigelser i seg selv, og ikke minst i logikken til de som skal ledsage ham i denne knipen, blir han nødt til å ta et oppgjør med omgivelsene han har vokst opp i. Problemene på hjemmebane kommer frem under en middag da moren til Phaim holder en av sine vanlige prekener:  “Først jobb, så giftemål” (arrangert med en jente fra Bangladesh, så klart), og ber ham samtidig huske røttene sine. Phaim kontrer med at han ble født rett rundt hjørnet, hadde hele skolegangen i nærheten og knapt har beveget seg utenfor kvadratkilometeren hele livet. Den samme jordnære holdningen utviser Phaim i møte med andre betente temaer, som når han introduserer gamlingene i nabolaget: “Nabolaget forandret seg foran øynene deres, og nå skjønner de ikke lenger en dritt. De klager på alt og alle, men det er ikke rasisme, det er en gammel vane. De er gamlinger, det er ikke deres feil.”

Banglas styrke ligger i å møte fordommer med åpent sinn, for til syvende og sist er det jo kjærligheten som teller. Men samtidig ser man Phaims identitet stadfeste seg som først og fremst en urban identitet, hans tilhørighet er til Roma, nærmere bestemt nabolaget Torpignattara. Det er der han og Asia møtes, som to unge romere. Og når Phaim til slutt har innsett at det er kun Asia som er viktig for ham, er det selve byen som legger hinder i veien. Da han kommer til det fullpakkede busstoppet for å dra til Asia, spør han hvilken dag det er, og da han får svaret “fredag”, innser han at han må ta beina fatt: “Fredag? Streik, med andre ord?”

Forvandling iverksatt av romanse 

I løpet av forvandlingen Assunta går igjennom i La Ragazza con la Pistola, blir en del spørsmål knyttet til kjønn tatt opp. Hun representerer en moderne, men samtidig naturlig kvinnefigur i et gammeldags Sicilia. Hennes mål er å få det hun ønsker, og hun utviser handlekraft fra starten av; det er hun som lar seg kidnappe, hun som jakter på Don Vincenzo, og han som rømmer fra henne. Filmen karikerer både tradisjonelle Sicilia, mafiaen og et utdatert kvinnesyn. Mot slutten av filmen har Assunta en drøm: Hun er tilbake i landsbyen i Sicilia og tømmer pistolen sin mot Don Vincenzo som er kledd i kilt. I neste øyeblikk er hun kledd i en litt for kort kjole og alle mennene i landsbyen står og roper “puttana” (hore) mot henne. Det er etter denne drømmen at hennes forvandling er komplett. Don Vincenzo i kilt viser at kjønnsrollene er snudd på hodet. Det at hun skyter på ham med pistolen sin, mens han er kledd i “skjørt”, er symbolsk nok i seg selv.

Også i Bangla er det kvinnen som spiller den aktive rollen, men mer som en ledsager enn en jaktende predator. Et godt eksempel på dynamikken mellom Asia og Phaim er da Phaim først møter faren til Asia, og Asia sier at de går rett inn på rommet hennes: 

P: “Men er det greit for faren din at jeg blir med inn der?” 

A: “Fordi du er gutt, eller fordi du er svart?” 

P: “Begge deler.” 

A: “Du må ikke tro du er den første.” 

P (fornøyd): “Ok.” 

Den aktive rollen til Asia både hjelper Phaim på vei til å ta et oppgjør, men gjør ham også usikker. Er hun bare med ham fordi han er utlending, er “banglagutter den nye moten i Roma nord?”, som han spør henne. I Phaims forvandling er det like mye motsetningene i hans etniske lokalsamfunn som er til hinder, som det at han er en del av “de andre” i det italienske samfunnet. Til syvende og sist gir han blanke; han er først og fremst en ung romer som har funnet kjærligheten med en annen ung romer. Det meste preller av ham uansett.

Begge filmene når målet når jakten på identitet er over og forvandlingen er fullført. Både Phaim og Assunta har klart å sno seg rundt de hindrene omgivelsene har satt i veien. Og begge filmene slutter i nuet. Assunta setter seg på en ferge; kanskje for å dra til legen sin, den siste beileren i rekken. Phaim skal egentlig flytte til London med familien, men ser for seg en framtid med Asia i Torpignattara. Men som Phaim sier selv i sluttscenen, så er ikke fremtiden viktig. Heller ikke fortiden, som Assunta legger bak seg da fergen drar fra Don Vincenzo som står igjen på kaien. Begge har kommet i mål; de har funnet identitetene sine og på veien tatt et oppgjør, ikke bare med seg selv, men med de utdaterte holdningene i samfunnet som omgir dem. I La Ragazza con la Pistola handler det om å legge bak seg gamle verdier, og utfordre kjønnsroller og kulturell åpenhet. I Bangla dreier det seg om å legge bak seg fremmedfrykt og fordommer. Og hva fungerer vel bedre til å synliggjøre utdaterte holdninger enn umulig kjærlighet?


 Se La Ragazza con la Pistola på Youtube (engelsk tekst): https://www.youtube.com/watch?v=OnBWfqORKKc&t=3896s  

Se Bangla gratis på italiensk filmvisning på UiB høsten 2020 (annonseres i Facebookgruppen “Italianistica UiB”).

Se både Sykkeltyvene (Ladri di Biciclette) og Under Roms Sol (Sotto il Sole di Roma) gratis på YouTube.


Rolf Clement Johannesen: Fast jobb som oversetter. Mastergrad i “Mediekulturen” fra Universitetet i Torino i 2013. Har nesten fullført en mastergrad i italiensk ved UiB, der han skriver om Matteo Garrones filmforfatterskap (kjent fra Dogman (2019). De to filmene her diskutert, stammer fra et forskningsopphold UiOs italienske institutt i ROma, desember 2019.