«Unger flest vokser opp med den skikken å sette fram noe til nissen når han kommer ned gjennom pipa til jul. Jeg pleide å lage gaver til apokalypsens fire ryttere.»
Wintersons selvbiografi er en fortelling om adopsjon og løsrivelse, mishandling, sinne og motstand, om litteratur og fortellinger, og om å makte å finne en form for kjærlighet gjennom refleksjon og litteratur i en verden der kjærligheten ikke virker å finnes i sortimentet.
Tekst: Jostein Eidskrem, opprinnelig publisert i 49 Romanse.
Illustrasjon: Sanne Eikeland Nilsen, opprinnelig publisert i 50 Endring.
I Jeanette Wintersons selvbiografi «Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?»(2011, no. 2014) forteller hun om sitt liv og sin oppvekst som en del av familien Winterson. Som 16-åring kastes hun ut fra barndomshjemmet, og den påfølgende tiden, bosatt i en Morris Mini, fremstår nærmest lykkelig. Mini´en suser med Winterson videre til Oxford og litteraturstudier, og vi følger henne springende og reisende i tid frem til hun som voksen forfatter og samfunnsdebattant gjenforenes med sin biologiske mor.
Winterson har tidligere skrevet om livet sitt, i romans form, i «Ikke bare appelsiner» («Oranges are not the only fruit») fra 1985, filmatisert for BBC fire år senere. Selv om oppvekst og ungdomstid for bokas hovedperson Jess skildres brutalt og smertefullt, kan hun trygt si: Virkeligheten var verre.
Historien er kompleks og sammensatt, episodisk og humoristisk, kullsvart og forferdelig. Tiden er lineær og simultan, og minner dukker opp for å lede inn i anekdoter som viser forfatterens dype refleksjonsevne i forhold til egne opplevelser og i anskuelsen av «sine nærmeste». For det er vanskelig å kalle dem sine nærmeste som støter deg fra seg som om du var skitt, og likevel holder deg så hardt fast at du står i fare for å knuses mellom hendene deres. Minner griper inn i samtiden, er aktivt tilstedeværende, hun reiser i tiden og forhandler med den. Slik fremstår Wintersons livshistorie.
Krig og erindring
Barnet Jeanette adopteres bort når hun er et sted mellom seks uker og seks måneder gammel, og hun vokser opp i Accrington, Lancashire. Som så mange andre begivenheter i fortellerens liv, er også adopsjonens tidspunkt en usikker enhet, og det videre livets opplevelser og hendelser flettes sammen gjennom retrospekt og nåtid i en erkjennelse om minners usikkerhet og overlapping i hverandre. Hendelsenes ulys kjennes i mange av tilfellene mørkere i tilbakeblikkene enn under selve hendelsene.
Adoptivfaren er arbeider og fru Winterson, som adoptivmoren konsekvent omtales som, er hjemmeværende. Deres tre (separate) liv går mellom hjem, arbeid, skole og pinsemenigheten Elim. Hjemmet er dypt religiøst, men fru Winterson skiller seg faktisk i stor grad ut fra menighetens overbevisninger. Blant annet tror ikke fru Winterson på legemets oppstandelse, men heller på en overgang fra materie til ren energi. Der menighetens medlemmer fortaper seg i samtaler om hvorvidt de døde bør gravlegges med gebiss eller uten, i tilfelle nye vokser ut ved endetiden, går fru Winterson inn i metafysiske betraktninger om masse og energi;
«Hun var en intelligent kvinne, og midt i den vanvittige teologien og de brutale politiske holdningene, den burleske depresjonen og avvisningen av bøker, av kunnskap, av livet, hadde hun sett atombomben bli sprengt og forstått at verdens sanne natur er energi og ikke masse.»
Fru Winterson er full av forakt for den fysiske kroppen, noe som passer dårlig sammen med en teologi som forteller deg at den er essensiell i evigheten. Dette er bare en av hennes talløse plager og «demoner». Jeanette er den største av dem.
Der fru Winterson er fortellingens antagonist fremstår faren nærmest ulidelig passiv og resignert. Samtidig forholder den voksne Jeanette seg til faren med respekt og omsorg, og bistår ham og hans nye kone i alderdommen.
I hjemmet er det kun seks bøker, hvorav tre er Bibelen og to kommentarbøker til denne, men gjennom byens bibliotek oppdager forfatteren litteraturen. Jane Austen blir en av de første, mens fortellingene om kong Arthur, Lancelot og Guinevere, Camelot, Merlin og gralen “[…] smatt på plass i meg, som det manglende molekylet i en kjemisk forbindelse.” Referansen til molekyler og DNA kroppsliggjør behovet for litteratur og ord, gjør det til noe biologisk og som ikke kan spaltes ut. Den gir også mening til erkjennelsen som kommer etter at fru Winterson brenner datterens bøker i hagen: “[…]: Alt som er utenfor deg kan bli tatt fra deg når som helst. Bare det du har inni deg er trygt.” Tanken på en slik erkjennelse er skremmende, og forståelig ut fra forfatterens oppvekstvilkår. Og litteraturen blir, sagt med forfatterens ord, et finnested, ikke et gjemmested.
Fortelleren beretter om hvordan hun i timesvis, også gjennom hele netter, kunne sitte på trammen utelåst fra hjemmet, mens fru Winterson holdt på med sitt inne. Denne trammen blir for meg et bilde av Jeanettes barndom, der den materialiserer fru Wintersons motstridende frastøting og jerngrep, og et samfunn som lukker øynene eller kanskje rett og slett ikke ser. Samtidig må vi innse at alt for mange barn gjennomlever overgrep, vold og mishandling også i dag.
Men en opplevelse på en annen terskel blir kanskje vel så viktig i fortellingen. Ved nærmest en tilfeldighet kommer hun over T. S. Eliots Mordet i domkirken og teksten blir som et lynnedslag. Hele boken leses fra start til slutt på bibliotektrappen. I kjærligheten til litteraturen og Oxford, som en høyborg for denne, flagger den rake motsetning til fru Wintersons bokbål, som flammet opp i familiens hage når hun oppdaget mengden av bøker datteren gjemte under madrassen. Litteraturen og fortellingene utgjør en kjerne i Wintersons historie, og ord, deres rekkefølge og sammenstilling i forhold til hverandre blir faste holdepunkter i en ekstrem virkelighet.
Lukten av Jesus – Stanken av svovel
Pinsekirken Elim er et kontrastenes sted. Inkluderende og utstøtende, fylt med kjærlighet og avsky, og pragmatisk inntil det hysteriske. Og så overbevist i troen at den, etter fru Wintersons ønske, utfører en mer enn tre dager lang djevelutdrivelse mot den 16-årige Jeanette når det oppdages at hun har et forhold til en jente i menigheten. Ut fra en fru Wintersonsk logikk er det helt naturlig at djevler har inntatt datteren. Det var, ifølge fru Winterson, tross alt Djevelen selv som viste ekteparet Winterson «feil seng» når barnet ble adoptert. De groteske overgrepene virker så inngripende og traumatiserende at vi som lesere ikke forstår omfanget av dem. Likevel blir eksorsismen tilsynelatende bare én av en mengde større hendelser, en ny ingrediens i en saus av daglig mishandling gjennom en hel barndom.
De absurde skiftene i menighetens arbeid endres til det komiske når en kvinne mister gebisset i dåpsbassenget og menigheten synger oppmuntrende og oppriktig «Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere» mens en annen fra menigheten dykker for å hente det opp igjen. En av bokens styrker ligger i de dramaturgiske kontrastene. Det smertelige fremstår enda mer nådeløst og mishandlingen enda mer brutal, satt opp imot vittige og tørre konstateringer. Et tilsvarende vellykket grep ses i vekslingen mellom barnets perspektiv og den voksnes.
Brutalt ærlig er hun også om sitt eget svært sammensatte og motsetningsfylte forhold til kjærligheten. Hun forteller om å få en forståelse av kjærlighet når ”tante Nellie” deler av sitt eget med nabolagets fattigste barn, og koker løk- eller potetsuppe til dem hver tirsdag og torsdag. Tante Nellie blir et bilde på “regelmessig kjærlighet”, at den kan være ektefølt, pålitelig og stabil. Synet Winterson skildrer av de sultne barna som står i suppekø utenfor tante Nellies hjem, ligner overhodet ikke på bildet av Jeanette sittende på trammen. Like fullt må de to bildene stå side ved side, som et umake tvillingpar.
Tante Nellies varme blir en motpol til fru Winterson, men når hun spør datteren: «Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?», skimter vi dilemmaet. For adoptivmoren er alt annet enn normal, og hun beskrives som alt annet enn lykkelig. Likevel finnes lykken og en form for kjærlighet glimtvis også hos fru Winterson. Fortelleren ser lykken hos henne når hun under en av menighetens sommerutflukter griper datterens hånd og intenst utbryter «Jeg kan lukte Jesus». Eller, en form for mishandlende kjærlighet som følgende setning viser: «Hun slo ned på meg hele tida, og så bakte hun en kake for å gjøre det godt igjen, og svært ofte, etter at jeg hadde vært låst ute, gikk vi ned til fish-and-chips-sjappa om kvelden og satt på benken utenfor og spiste fra avispapiret og så folk komme og gå.» Også julen omtales som et tidsrom for lykke i det lille hjemmet, og under skildringen av fru Winterson som under høytiden serverer julepudding med kirsebærlikør, skriver Jeanette om seg og foreldrene: “Vi var lykkelige.” Samme sted formidler hun at i denne perioden kunne livet føles normalt. Tanken på at den brennende julepuddingen dynket i kirsebærlikør lyser opp i det innestenget mørket utgjør et overraskende lyspunkt i en mørk barndom.
For boken er, utrolig nok, noe som fremstår som en alternativ fortelling om kjærlighet, selv om det kan være svært vanskelig å se den. Vi kan ane den i tankene om livet og hendelsene, og i forfatterens forsøk på å forstå fru Winterson. Hun unnskyldes ikke eller fritas fra ansvar – hun ansvarliggjøres i aller høyeste grad for sine valg og gjerninger. Men forfatteren reflekterer, vinkler, åpner alternative rom og benytter seg av retrospektive tolkninger fra sitt voksne synspunkt og evnen til å møte og være i følelsene hun kjente på som barn. Samtidig drar hun nytte av den simultane tid og klarer å samhandle med historiene på ulike premisser og i ulike aktiviteter. Hun åpner opp for en måte å begripe sin mor.
Winterson speiler seg i moren sin, for selv kopierer hun delvis atferden. Hun forteller om hvordan hun jaktet intenst og voldsomt på kjærlighet, og når hun fikk den kunne hun slå den unna, på en nærmest triumferende måte, og siden vippe over i fortvilelsen over egen handling.
Når hun i godt voksen alder gjenforenes med sin biologiske mor og familie, er det ingen idyllisk omfavnelse og automatisk «følelse av mor». Da moren Ann uttrykker sin sorg, frustrasjon og sinne mot den avdøde fru Winterson, tas adoptivmoren i forsvar. For på sin grufulle måte har fru Winterson bidratt i utformingen av forfatterens selv og historie.
Renselse
Ofte er det i Wintersons eksempler fra litteraturen at hun gir leseren en mulighet til å begripe hennes livs ekstreme fortelling, men også hennes evne til selvhelbredelse og forsoning. Hun forteller om hvordan Virginia Woolfs Orlando (1928) og Gertrude Steins Alice B. Toklas´selvbiografi blir skjellsettende for henne i ung alder fordi hun var opptatt av identitet og det å definere seg selv. Også Shakespeares verker har åpenbart hatt sterk innflytelse på Winterson i barndommen, for hun forteller: “Jeg leste Shakespeares skuespill og sonetter slik man kler på seg om morgenen.” Shakespeare blir hos forfatteren en selvfølge, en nødvendighet så grunnleggende at man ikke vil tenke over det. I lesingen av boken er det umulig å ikke legge en svært stor vekt på barndommen. Den går som både grunntone, melodistemme, tekst og koring gjennom hele fortellingen. Det er der det virker som vi finner årsakene til Wintersons svært alvorlige psykologiske kriser og mentale kamper i voksen alder, som hun forteller om på en eksepsjonelt ærlig måte.
Hvordan kan vi som lesere av en persons selvopplevde historie forholde oss til den? Ligger det ikke noe problematisk i det at Winterson er så utleverende om menneskene som har hatt stor påvirkning i livet hennes? Kanskje spesielt når det gjelder adoptivmoren, Constance Winterson, en for lengst avdød kvinne som fremstår som et minnesmerke over grusomme mødre. Eller adoptivfaren som blir et aksepterende vitne til, og slik en deltager i, den massive mishandlingen av datteren? Winterson plasserer seg midt i debatten om virkelighetslitteraturen, både i utgivelsens tidspunkt og i forbindelse med tema og åpenhet. Tankene kan lett gå til Vigdis Hjort eller Karl Ove Knausgård. Men kanskje er det i dag vel så interessant å nevne Anne Bitschs sin selvbiografi «Går du nå er du ikke lenger min datter» (2017), som forteller om forfatterens oppvekst med en psykisk syk og alkoholisert mor, som mishandler og utfører grov omsorgssvikt overfor datteren. Også når forfatteren utsettes for et seksuelt overgrep fra faren, avvises dette av moren som velger å ikke tro henne og i stedet vrenger situasjonen mot datteren.
Til tross for mishandling, overgrep og omsorgssvikt makter både Winterson og Bitsch å søke forklaringer og en form for forståelse, uten at fortellingene synes å prøve å tilgi. Bitsch griper tak i og ansvarliggjør også familien, samfunnet og institusjonene rundt oss, og hun viser hvordan vi kan gjemme oss bak lovverk, unnfallenhet, komfort, feighet og trangen til å se vekk. Hos Winterson kjennes det som om hun har resignert overfor systemsvikten, eller kanskje kan vi heller kalle det en erkjennelse av at det ikke fantes noe system som kunne se barnet og kjempe for det. I stedet ses enkeltpersoners vilje til å ta ansvar, bistå og utvise kjærlighet og omsorg.
Her vil jeg vende teksten mot Wintersons møte med sin biologiske mor. Også her viser Winterson sin nærmest enestående oppriktighet, for det er ikke noe idealisert møte. I stedet viser hun hvor vanskelig og problematiske det er, med både varme og raseri. Hun forteller om når Ann, den biologiske moren, fortviler og raser mot den avdøde fru Winterson: «Jeg merker at jeg hater at Ann kritiserer fru Winterson. Hun var et monstrum, men hun var mitt monstrum.» Noen linjer senere gjengir hun sin egen replikk slynget ut mot Ann: «Fru Winterson var i hvert fall til stede! Hvor var du?» Fru Winterson blir et tilstedeværende monstrum og samtidig en uvillig beskytter. En som forakter, hater, det datteren står for, som stenger henne ute, brenner bøkene hennes, anklager henne og utsetter henne for djevelutdrivelse. Samtidig, på en nærmest ubegripelig måte, er det mulig å skimte en slags forskrudd, ødeleggende og drepende beskyttelsestrang, en form for ødelagt kjærlighet, som i voksen alder manifesterer seg i Winterson som et grusomt og, bokstavelig talt, livstruende vesen. Winterson viser hvordan våre indre monstre er en del av oss, og at vi må snakke med dem: «Det er det som er problemet – den fæle greia er en selv. Den er kanskje avspaltet og lever sitt ondsinnede liv nederst i hagen, men den deler ditt blod og spiser din mat. Mislykkes du med dette, går du til grunne sammen med vesenet.»
Hvordan kan man adoptere et barn, og hate det nærmest fra første stund? Winterson gir oss ingen entydige svar eller en overbevist fasit presset ut gjennom fortellingen om krigen mot fru Winterson, og mot seg selv. I stedet serveres vi bruddstykker og skår av liv, som hun hjelper seg selv og oss til å plastre sammen med biter av litteratur og myter, mye av de samme fortellertekniske grepene vi ser i andre verk i hennes forfatterskap.
Bibliografi
Winterson, Jeanette (2014): Hvorfor være lykkelig når du kan være normal? Oversatt av Merete Alfsen, MNO. Oslo: Forlaget Oktober.