Per Helge Nylund fra Tromsø ble under Oslo Pride 2019 stemt fram som Mr. Leather Norway under Scandinavian Leather Men Oslo (SLM-Oslo) sin hovedfest, Haraball, 21.juni 2019. Vi er selvfølgelig nysgjerrige på hva Mr. Leather leser, og hvilke bøker som har hatt betydning både for identitet og det å være en frontfigur for det skeive fetisjmiljøet i Norge. Og hvordan er det å ha et intimt og romantisk forhold til en skreddersydd lærjakke?
Av Jostein Eidskrem
Nylund er ikke bare Mr. Leather Norway, men også formidlingsrådgiver ved Norges Arktiske Universitetsmuseum ved UiT og kulturhistorisk guide under den årlige gravlundsvandringen I dødens fotefar under Allehelgensmarkeringen til Tromsø Internasjonale Kirkefestival, en vandring som på det meste har hatt flere hundre deltakere. I tillegg har han egenhendig dratt i gang konseptet Arctic Pilot, et eget arrangement tilknyttet Arctic Pride i Tromsø i november, hvor en stor flokk tilreisende lær- og fetisjmenn fra ulike steder i verden er blitt et stort og gledelig innslag under Arctic Pride.
J: Aller først, kan du si litt om hvordan det kjennes å sitte igjen som seierherren i Kampen om lærtronen? Og for de ekstra nysgjerrige, hva er egentlig SLM Oslo?
SLM Oslo er den største fetisjklubben for menn som liker menn i Norge. De har hovedkvarter og eget klubblokale i Oslo, men medlemmer over hele landet. Her finner du lærhomser og gummigutter, karer i militæruniformer og sprekinger i sportstøy, alle med den fellesnevneren at de kjenner seg ekstra sexy i visse typer antrekk. Klubben er kjent for å være vennlig og inkluderende, og medlemstallet har vokst kraftig de siste årene – sikkert blant annet fordi det å ha en fetisj blir synliggjort på en åpen og positiv måte av, blant andre, SLM og folk kan finne mye fetisjstoff og mange likesinnede på Internettet. Så søker de seg til et trygt og trivelig fellesskap hos SLM. Og såpass trivelig har vi det, at jeg ikke husker konkurransen som en kamp, det var heller en festkveld der fem karer viste fram sine beste sider som lærmenn, og publikum jublet for alle – men altså aller mest for meg nettopp det året.
Konseptet med Mr. Leather finnes i hele homoverdenen, og hvert år velges en eller flere slike Misters i de fleste vestlige land. En Mr. Leather skal være med på å gjøre lær- og fetisjkulturen mer synlig, og opptre som inspirasjon og forbilde. Jeg er kjempeglad for at jeg fikk den sjansen og kan representere lærhomsene i Norge for en tid. Det er ikke så mange store fordommer igjen å bryte ned her i landet, men det er mye nysgjerrighet jeg kan tilfredsstille og mange som har bruk for inspirasjon – både skeive og streite folk.
J: Men nå skal vi gå over til litteraturen – Du rundet 50 i sommer, og har vokst opp i en litt annen tid hva gjelder åpenhet omkring legning, kjønn og identitet – har du noen bøker som har hatt betydning for deg som homofil og lærmann?
PH: Som ung og kunnskapshungrig homo var romaner som Otto, Otto (1982) av Odd Klippenvåg og Who lies inside (1995) av Timothy Ireland viktige. Også Inger Edelfeldts Duktig pojke! fra 1983, en roman som gikk som opplesningsserie på radio i NRK omkring 1985, vil jeg også løfte opp igjen. Det var faktisk musikken til radioserien som først fenga meg (for øvrig komponert av Øivind Rauset, som allerede da var medlem av SLM Oslo!), men så begynte jeg å lytte, og hørte fort at denne fortellinga kjente jeg meg igjen i. Det samme kan sies om Who lies inside. Den er kanskje ikke stor litteratur, men den snakka til meg. Det var ikke en eneste side i den boka der jeg ikke kjente meg på en prikk igjen i hovedpersonens tanker og opplevelser. Jeg lånte boka til Klippenvåg på skolebiblioteket i andre gym. Klassekameraten ved siden av meg i engelsktimen etterpå så boka på pulten min og sa: «Åh, han forfatteren kjenner faren min. Vet du at han er homo?» Jeg rødma…
J: Lær og lærbekledning er jo veldig taktilt og visuelt, og ikke minst spiller jo luktesansen inn. Kanskje ikke det letteste å oppdage gjennom litteratur?
PH: Som lærmann er det nok mer visuelle inntrykk som har vært viktige. Jeg har oppdaget lærmannen i meg mye mer gjennom bilder enn tekst. Mer enn noen annen har den finske kunstneren Tom of Finland (Touko Laaksonen, 1920-1991) vært en inspirasjon, men også andre kunstnere i samme sjanger. Da jeg fikk muligheten til å kjøpe bøker med Tom of Finlands bilder rundt 1990, gjorde jeg det og de ble superviktige – men de er jo ikke akkurat litteratur, heller billedkunst, selv om det dukker opp én og annen grovkornet replikk ytret av mennene i illustrasjonene. Det første Tom-bildet jeg så husker jeg godt. Det stod i ei bok som en god kamerat av meg fikk til sin konfirmasjon, og som jeg lånte av ham. Boka het Mannens historie i bilder (1986. Fausing, Kiselberg og Clausen).
J: Vet du, det var det første Tom of Finland-bildet jeg så også. Husker jeg syntes det var enormt sexy og ladet, og skapte både angst, intens fortvilelse, kåthet og glede på samme tid.
PH: Nettopp! Så kult at du også så det samme bildet. Den første litterære teksten som gav meg et innblikk i lærmann-subkulturen i USA, var en liten bok som het Run, little leather boy. Billig, pornografisk og helt vidunderlig på sin måte, men ikke nødvendigvis noe jeg vil anbefale andre å lese, haha!
J: Høres ikke ut som en bok om friidrett, nei. Men dette forteller oss jo noe om skeiv historie og skeive underkulturers (u)synlighet, som for eksempel lær- og fetisjmiljøer?
PH: Ja, slike miljøer har jo helst hørt til privatlivets sfære, og ikke kommet til uttrykk i den anerkjente litteraturen. Likevel er det utrolig hvor mange spor vi har fra fortida som forteller om en annerledes seksualitet som ble levd ut, noen ganger til forargelse, slik vi kan lese om det i gamle rettsreferater, for eksempel – men noen har også klart å være seg selv og tydeligvis fått lov til det. Menneskesinnets store kreativitet har jo vært der i titusenvis av år, og det har sikkert også de rike variasjonene i vår seksualitet. I den eldre litteraturen kan vi vel også finne eksempler på at figurer med avvikende seksualitet ofte også har åpenbare negative sider, de er skurker eller svikefulle, og forfatterne har brukt deres dekadente livsstil som en slags forsterking av deres grunnleggende dårlige karakter. Den slags kan vel dessverre ha forsterket noen fordommer. Men disse beskrivelsene av, eller hint til for eksempel BDSM er jo et bevis på at den typen seksuell aktivitet var kjent også på den tida.
J: Du nevnte både Klippenvåg, Edelfeldt og Ireland. For meg ble Villskudd – sangen til Jens (1979) og Stjerneskudd (1989) av Gudmund Vindland viktige.
PH: Jeg leste både Villskudd og Stjerneskudd, og de var fine. Men merkelig nok ble de litt distanserte for meg, fordi de foregår i Oslo, og i en setting som jeg syntes var for outrert – litt for ville tilstander liksom. Da kjentes det lettere å relatere meg til Duktig pojke! og faktisk også Who lies inside, selv om den foregår i USA. Jeg kunne lage egne tankebilder til den, siden den foregikk på et sted jeg ikke hadde vært.
J: Jeg tror jeg forstår hva du mener. Vindland skildrer ganske intense miljøer, som har mange utfordringer. Han skriver blant annet om vanskelige og usunne relasjoner, HIV og aids, rusmisbruk og ikke minst storsamfunnets undertrykkelse og sanksjoner mot skeive miljøer.
PH: Jeg var ikke kommet så langt at jeg hadde oppdaget den verdenen ennå, så det ble litt surrealistisk. Men det var også veldig mye humor, og jeg husker spesielt beskrivelsen av når en av de mest «skrullete» guttene i boka kom feiende inn døra en 17. mai, oppstaset og overtent, kledd i bunaden han hadde «arva etter farrrmora i Homsedal».
J: Haha. Det er en herlig formulering av kjærlighet, stolthet og selvironi i en og samme setning. Men disse bøkene begynner å bli godt voksne om vi ser på utvikling omkring åpenhet og rettigheter for LHBTQ+-personer i Norge. Tror du disse bøkene kan kjennes aktuelle for unge i dag?
PH: Både ja og nei, eller, de er antakelig aktuelle på en annen måte. Den store homokampen i Norge er langt på veg vunnet, vi har fått noe av verdens beste lovgivning på feltet, og holdningene i storsamfunnet har bedret seg kraftig siden 1970-åra. Vi er ikke i mål, la meg understreke det, men den virkeligheten som Villskudd beskriver er det nok ikke lett for ungdom å kjenne seg igjen i nå i 2020. Men nettopp derfor kan det være bra å lese den, få vite hvor vi kommer fra, hvilke ofre og kamper som måtte til for at de som vokser opp i dag skal ha den friheten de har. Og så lenge unge skeive må samle mot og krefter for å tørre å komme ut av skapet, så vil de personlige komme ut-fortellingene alltid være relevante, uansett når de er skrevet.
J: Godt sagt. Det virker som tilbudet og bredden av tv-serier og filmer med LHBTQ+-temaer har vokst stort de siste årene. Tror du disse kommer til å ta over helt for bøker som går ut fra eller inn i våre miljøer?
PH: I dag er det mye mer stoff som er lett tilgjengelig på grunn av Internett. Men jeg slår gjerne et slag for de ekte fysiske bøkene, som gir mer rom for refleksjon. Man får tid til å se hvordan det man leser passer med ens eget liv. Det gir rom for å stoppe opp, undersøke underveis, tenke og danne egne bilder. Jeg tror det nok er viktigere i det lange løp enn å bare hoppe inn i en rollefigur man ser på nettet. Samtidig er det ingen tvil om at TV-serier og dramatiseringer kan være en finfin veg inn i litteraturen, de kan vekke nysgjerrighet for en spesiell forfatter, for eksempel. Og det er jo gledelig å se hvor mange serier som nå har skeive tema, eller har med skeive rollefigurer uten at deres seksualitet er det viktigste eller merkverdigste ved dem.
J: Film og tv-serier er veldig visuelt og lyttende, også i forhold til bruk av musikk og lyd. Å lese en bok er, sånn jeg opplever det, en mer langsom og introvert prosess.
PH: Jepp! Og den prosessen vil jeg gjerne bidra til å gjøre litt reklame for. Det er en helt egen og mer personlig måte å nyte en roman på når din egen hjerne bildelegger den med motiver fra ditt eget liv. Jeg tror vi tar inn og dessuten husker bøkenes fortellinger på en bedre måte da.
J: Så hva leser du nå for tiden?
PH: Akkurat nå er det historiske romaner fra Tudortidas England og kriminalfortellinger av C. J. Sansom. Jeg liker hans hovedperson, sakfører Shardlake, veldig godt. Men jeg må også få nevne den forrige boka jeg leste, Lars Myttings Svøm med dem som drukner. Den var original og engasjerende, og som botaniker er jeg jo glad for at trær kan få en så sentral rolle i en roman!
J: Helt til slutt – hvordan er det å være i et intimt, forpliktende forhold med klærne dine?
PH: Haha, det er som med alle gode forhold, man gir og man får. Jeg pusser og steller læret, og det beskytter og styrker meg. Forpliktende er det sannelig også; jeg var så heldig å vinne en flott lærjakke en gang, men jeg kjente jo at jeg aldri kunne bære noe annet enn den jakka jeg allerede har, som er skreddersydd til meg. Så premiejakka ga jeg straks videre til SLM Oslo, hvor den nå er vervepremie og blir loddet ut blant unge, nye medlemmer som melder seg inn i år.
J: Det svaret går rett hjem hos meg. Da ses vi i Tromsø i november?
PH: Det gleder jeg meg allerede til. Arctic Pride skal feires 9-15. november i år, og det blir en av få pridefestivaler i år som faktisk går av stabelen i fysisk form og ikke bare digitalt. Er du interessert i lærmann-programmet, så kikk på arcticpilot.net. Velkommen!