Tid for Proust – ni tidspunkt å lese På sporet av den tapte tid -

Maren Kleppen og Dina Borge driver podcasten Proustpod, hvor de med stor glede og misnøye leser seg gjennom På sporet av den tapte tid og podcaster for hver hundrede side. Her anbefaler de ni tidspunkt der På sporet kan være en uvurderlig
kompanjong.

Opprinnelig publisert i Replikk nr. 47: Tid

1) Når du sitter på toget:

Dina: Proust snakker mye og engasjert om tog; om togtabellen som den mest romantiske romanen noensinne skrevet, fordi den sier noe om når vår elskede muligens vil (eller i det minste har muligheten til å) vende hjem. Toget må også kunne sies å være den optimale heterotopien: Du går på, du går av, du sitter om bord, blir en annen, mister toget, ser det kjøre forbi, tar et annet, kommer fram og rømmer fra. Du har kanskje en personlig relasjon til toget fordi det som symbol har en uvurderlig plass i litteraturen, og du elsker å lese. Du vet at Anna Karenina endte sitt eget liv på togskinnene, at Ratchett ble myrdet med 12 knivstikk på Orientekspressen og at Harry Potter løp gjennom murveggen til spor ni og tre kvart (som betydde selve friheten). Det du kanskje ikke vet er at toget også er hvor Marcel var dritings første gang! Vi har alle vært dritings på toget, for så å kjenne kurvene under oss på vei hjem og følelsen av kveldens festligheter som presser seg oppover spiserøret igjen. Vi har også ventet på han som kommer hjem eller tatt farvel med hun som reiser og kanskje ikke kommer tilbake. Toget er dessuten det ideelle stedet for å lese, og ikke minst for å lese På sporet av den tapte tid, fordi både det å lese og det å ta toget, er en reise fra ett sted til et annet (ikke minst mentalt). Proust skriver at reisen er et lykksalig oppbrudd, hvis

«spesielle glede består likevel ikke i å kunne gå av underveis og stanse når man er trett, den består i å gjøre forskjellen mellom avreise og ankomst ikke så umerkelig, men så tydelig som mulig, den er å kjenne denne forskjellen fullt og helt».(1)

2) Når du snart ikke elsker hen lenger!

Dina: Lenge har jeg hatt en teori om at den måten jeg har kjærlighetssorg på er kjærlighetssorg i sin mest ufyselige form. Lite visste jeg at da jeg satt meg ned for å lese selveste Marcel Proust, skulle nettopp denne tanken bli motbevist. Du kan aldri bli så tafatt, desperat og regelrett ynkelig som Prousts menn når de har kjærlighetssorg. Jeg har riktignok også ønsket å straffe mine utkårede (de som jeg har elsket, men som etter en stund ikke engang likte meg) i en streng Dante-sirkel (men ikke den tolvte da, slik Swann forestilte seg). Og jeg har mer enn én gang informert om at jeg er i ferd med å falle ut av forelskelsen (siste sjanse nå hvis du vil bli elsket til det uutholdelige). Men jeg har faktisk aldri sammenlignet kjærlighetssorgen min med savnet etter en sønn forlist på havet.

For når det gjelder de kvinner som ikke elsker oss, forholder det seg som med personer som lenge har vært meldt savnet: Å vite at man ikke lenger har noe håp, er ingen hindring for å fortsette å vente. Man lever på vakt, med spissede ører; den mor som har sett sin sønn dra til sjøs på en farefull ferd forestiller seg hvert minutt, også når vissheten om at han er forlist for lengst er et faktum, at han plutselig vil stå i døren, like hel og frisk, reddet ved et mirakel.(2)

På sporet av den tapte tid bør rett og slett leses når du har kjærlighetssorg, enten for å føle deg medium normal (noe som er god medisin midt oppi det hele), eller for å boltre deg i selvmedlidenhet (og garantert være ferdig med det verste før du har lest ut).

3) Når du vil føle deg mindre hemmet, mer tilfreds.

Maren: Til tross for lange setninger og endeløse avsnitt, har Proust både humor, spydigheter og innsikt. Innimellom også i kortformat, sitatvennlige nok til at du skamløst kan slenge dem rundt deg, både til glede og besvær for dine medmennesker. Så hvis du, som Lorelai i Gilmore Girls, kunne tenke deg å være en som bemerker «som Proust ville sagt: …», så er det ikke nødvendigvis heldumt å investere litt tid i å lese På Sporet. Noen personlige favorittformuleringer verdt å nevne er:

«Man kan oppnå hva som helst av menn når de er forelsket, de er så dumme».(3)

«Han hadde det som skal til for å gjøre et utsøkt og forfinet inntrykk: lyst og silkebløtt skjegg, fine trekk, nasal stemme, dårlig ånde og glassøye».(4)

«Jeg så gjerne at man gjeninnførte bruken av opiumspipe og av den malaysiske dolk, men jeg har intet begrep om disse uendelig mye skadeligere og dessuten rent borgerlige instrumenter som man kaller uret og paraplyen».(5)

«De som elsker og de som nyter er ikke de samme».(6)

Og vår favoritt, fordi det er så sant:

«Man blir moralsk så snart man er ulykkelig».(7)

4) Når du trenger litt ekstra tenning: det mannlige blikket og institusjonen fuckboy

Maren: Ladies, har dere hørt teorien om at man ikke ville merket forskjell dersom man endret kjønnet på enhver karakter i boken? FEIL. Visst er mange av kvinnekarakterene gode og seksuelt frigjorte i den grad noe sånt var mulig i 1880-somethings Paris, men kom ikke her og si at det ikke er et utpreget mannlig blikk som Mulvey sikkert kunne pirket lenge i. Pikene er kjøttfulle og rosa, det spioneres på lesbiske elskere gjennom vinduet, horer brukes og dømmes etter skjønn, kvinner skal eies og erobres ifølge både Swann, Marcel og Bloch, og la oss ikke engang begynne på den VILLESTE sammenligningen: Jeg-fortelleren som gir bort en sofa til et bordell han etter et traumatiserende brudd selv er bruker av, og videre kommer med den påfølgende innrømmelsen:

Men så snart jeg gjenfant dem der hvor disse kvinnene brukte dem, var det som om alle de dyder man innåndet hos min tante i Combray, ble torturert gjennom den grusomme kontakten som de var forsvarsløst utlevert til! Jeg kunne ikke ha lidd mer om jeg hadde latt noen voldta en død kvinne.(8)

Takk, Proust. En sammenligning litteraturhistorien tydeligvis ikke kan være foruten.

5) Når du må mene noe om kunst, men ikke har Adornos Estetisk Teori for hånden

Maren: Heldigvis for alle oss som har interesse av, men kanskje ikke så mange meninger om kunstteori, har Proust sagt nok til at du kan sitere ham helt til nachspielpublikumet ditt sovner – ikke at de kommer til å gjøre det, for han er ganske glup og vittig (med unntak av nevnte mannssjåvinistiske perspektiveringer). En oppdagelse vi har gjort oss underveis i lesinga er at man faktisk ikke trenger å være direkte lærd for å ha glede av Proust. For hvordan konsumerer vi egentlig kunst? Og hvorfor liker vi det? Er det kunnskapen vi besitter som avgjør saken? Er det smak? Eller erindring? Proust fremstiller mange klargjørende, men også enkle, tanker om dette.

Men ofte hender det at man ikke hører noe, hvis det dreier seg om et litt komplisert musikkstykke og man lytter til det for første gang. […] Det som sannsynligvis mangler første gang, er ikke forståelsen, men erindringen. […] Da det som er mest skjult i [kunstverket] senere ble avdekket for meg, hadde vanens sløvende virkning løsnet mitt opprinnelige grep på de enklere partiene, og det jeg i første omgang hadde oppfanget og foretrukket, var allerede begynt å unnslippe meg, å flykte unna […]. I Vinteuils sonate er den skjønnhet man først oppdager også den man blir fortest lei av […] og vi elsker den lenger enn de andre, fordi det tok oss lenger til å bli glad i den.(9)

Han forklarer også hva han mener er grunnen til at «genial» kunst ofte ikke har blitt akseptert eller verdsatt i sin egen samtid «Hvis en kunstner vil at hans verk skal følge sin bestemmelse, må han derfor – og det var det Vinteuil hadde gjort – kaste det ut der det er tilstrekkelig dypt, nemlig langt inn i fremtiden». (10) Mr. P kan geleide deg så elegant gjennom de vanskelige spørsmålene at du kanskje glemmer din egen oppfatning med tiden. Mest sannsynlig får det deg bare til å sette mer pris på de vakre tingene i livet.

6) Når meldingen er «sett»

Dina: Vi har alle vært der. Vi sender en melding, venter på svar og får beskjed om at den er mottatt, men ikke besvart. Det er en jævlig følelse, særlig hvis det er følelser (eller nudes) involvert. Likevel, det var kanskje verre før, når meldingen som ble sendt faktisk var et brev, et brev sendt med en såkalt «bleu» (sent 1800-tallets slang for ekspresspost). Avvisning har alltid vært skikkelig ubehagelig, men er det ikke litt befriende å vite at det å «slide in and out of DMs» alltid har vært universalt også? Så hvis du, rusa på livet (og kanskje noe mørkerødt og romtemperert), har sendt fire meldinger til hen du synes er litt ekstra søt, ikke engang fått negativ respons, og trenger noen å stå i ubehaget med, les her.

7) Når du har 40 i reisefeber

Maren: Akk, å endelig skulle oppleve et nytt sted! Alle vil være der de ikke er, men ingen mer enn vår lille Marcel. Hans beskrivelser av fantasireiser kan få enhver (les: en spesifikk) menstruerende kvinne (eller skjøre menn) til å felle tårer.

Ved disse ordene hevet jeg meg til en slags ekstase; jeg følte virkelig – det som jeg inntil da hadde holdt for umulig – at jeg trengte inn mellom disse «ametystklipper som ligner et rev i det Indiske hav»; gjennom en siste gymnastisk anstrengelse, som langt overskred mine krefter, vrengte jeg av meg luften i mitt eget værelse som et hensiktsløst skall og erstattet den med like store deler venetiansk luft, denne sjøsalte atmosfæren, like ubeskrivelig og spesiell som drømmenes, som jeg i fantasien hadde lukket inne i navnet Venezia; jeg følte det som om jeg på mirakuløst vis forlot min egen kropp; øyeblikket etter ble jeg overmannet av denne ubestemmelige trangen til å kaste opp som man føler når man har fått en kraftig halsesyke, og jeg ble lagt til sengs med en så hardnakket feber at legen forbød meg ikke bare å reise til Firenze og Venezia, han påla meg også, når jeg ble frisk, å unngå i minst et år fremover alle reiseplaner og enhver kilde til noen slags sinnsbevegelse.(11)

Så mens du sitter der på jobb og ser på billige flybilletter til Syden, eller instagramkontoene til perifere bekjente, som svømmer over av bilder hvor de «finner seg selv» mens de klapper en stakkars neddopet tiger i India, så vit at du kommer bedre ut av det ved å lese På sporet av den tapte tid.

8) Når du (i motsetningen til sjefssnobben Norpois) ønsker å høre «ord satt sammen på en velklingende måte»

Dina: En kan si hva en vil om Marcel Proust, men han visste å forføre med ord. Noen ganger er det til og med pinefullt vakkert, som da jeg-fortelleren bekjenner «Det var ikke første gang jeg følte at de som elsker og de som nyter ikke er de samme».(12) Av og til kan konteksten være ubehagelig (det er nok ikke mange som har mistenkt jeg-fortelleren for å faktisk ha elsket Gilberte på ekte), men du lar deg likevel forføre av det glitrende språket.

Og faktisk kunne jeg trengt å se henne, for jeg husker ikke engang hennes ansikt. Vårt søkende, engstelige og fordringsfulle blikk når vi står overfor den vi elsker […], alt dette gjør vår oppmerksomhet overfor den vi elsker altfor skjelvende til at vi kan danne oss noe virkelig klart bilde av vedkommende […]. For det elskende motivet rører på seg og gir oss aldri annet enn mislykkede fotografier. […]: jeg husket bare smilet hennes.(13)

Så hvis du som oss er svak for pent formulerte setninger og ennå ikke har lest På sporet av den tapte tid, så vet du nå hva du skal gjøre.

Og, avslutningsvis, 9: Når du føler livet går for fort, eller for sakte

2003, det er jo fem år siden, er det ikke? Ingen kan snakke om romanens tidsoppslukende og omveltende evner som Proust. Den setter i det hele tatt vår oppfatning av tid i perspektiv. Ser vi tilbake fem år, kan det virke som det bare har gått ett, samtidig som det er en halv evighet siden. «Den tid vi hver dag har til rådighet er elastisk; våre egne lidenskaper utvider den, de lidenskaper vi selv vekker får den til å trekke seg sammen, og uansett fylles den av vanen»(14) sier Mr P. Det samme gjelder den prosessen det er å lese seg gjennom Proust. Men om du bruker en måned på ett bind eller to måneder på 25 sider, så er det givende. Det gir et avbrekk, innspill, perspektiv, frustrasjon og latterkuler du ikke vil være foruten.

Litteraturliste

(1-4, 6-10, 12-14) Proust, Marcel. På sporet av den tapte tid – Bind 2. Oversatt av Karin Gundersen. Oslo:

Gyldendal, 2014

(5, 11) Proust, Marcel. På sporet av den tapte tid – Bind 1. Oversatt av Karin Gundersen og Anne-Lisa Amadou. Oslo: